Gert Nygårdshaugs KI-advarsel

Hva kan skje i kryssilden mellom generell kunstig intelligens og kvantecomputere?

Så var den politiske romanen likevel ikke død. Nå har jo Gert Nygårdshaug underholdt oss med mang en roman av det samfunnskritiske slaget, men dette er liksom pur politikk.

I Bibelen er Dødsengelen en himmelsk skapning som fører rakt inn i døden. Det er nærliggende å trekke linjene til «Den røde døren», selv om denne døra på ingen måte har noe med verken engler eller andre overnaturlige vesener å gjøre.

For generell KI, i kombinasjon med, og utvikla ved hjelp av kvantecomputere – det er sprengstoff!

Fortellinga inkluderer mange hovedpersoner, i første omgang kjæresteparet Tiril Tind og Johan Svovel. Hun er en akademisk utdanna miljøaktivist med ståsted langt ute på venstresida. Han er en kosovo-kurdisk flyktning, vel etablert i Norge som kranfører. En vel belest proletar; minner mye om karikaturen av den unge ml-kaderen som hadde Lenin i baklomma og sengehalmen i blikket. Hans helter er Gandhi og forsvarsministeren i Costa Rica, mannen som avskaffa militærvesenet og brukte penga på natur. Men – han behandler sin Tiril som en gentleman, det skal Svovel ha.

Det mest underholdende strekket i boka får vi når Svovel tar farvel med jobben og markerer oppsigelsen ved å henge et kurdisk flagg øverst i krana. En arbeidsledig Svovel reddes økonomisk ved en minnepinne han har arva etter en onkel, en liten dings som viser seg å kunne veksles inn i millioner av kroner på kryptobørsen.

Når handlinga utspiller seg? Vi får noen tips – etter Trump-perioden, flere år etter at 1,5 gradersmålet var passert, og oppklaringa ligger i «116 år etter Oktoberrevolusjonen». Da skulle vi ha havna i år 2033. Det er krig i områdene rundt Uralfjellene og Svartehavet; det er opprør ved fosforgruvene i Marokko og Vest-Sahara; borgerkrigene raser i Argentina, Venezuela, Libanon og Sudan. En verden som generelt er prega av forjævligsering.

Inn på scenen – et trespann hackere og en amerikansk teknologi-ekspert ansatt i NSA, National Security Agency. Sammen er de Stieg Larssons fantastiske Lisbeth Salander i n’te potens. De har makt over så mange mega- og digibytes at … vel, de opererer bokstavelig talt i et dødsfarlig marked.
Du har vel for lengst skjønt at de slår seg sammen, hackerne og de politiske idealistene. Da går teppet opp for en massemønstring mot krig og miljøødeleggelser og egentlig all faenskap skapt av kapitalismen: «ExChange Now!».

Konferansen legges til Vikingskipet på Hamar, og ender opp i en demonstrasjon i Oslo med over hundre tusen deltakere! Hackerne får plassert en plakat som blir stående midt i en sentral nyhetssending: «Stop war! Stop destruction of nature! Exchange now! Youngstorget tomorrow at 18.00. We will win!”

Så langt, alt vel. Men jeg har trøbbel med at de fleste personkarakteristikkene er vel karikerte. Det gjelder til en viss grad omtalen av idealistene, i større grad beskrivelsen av idiotene i PST. Sjöwall og Wahlöös «polis, polis potatismos» opererte faktisk for over 60 år siden. Om hackerne er karikert, har jeg ingen formening om; deres nerde-virkelighet har jeg ikke fnugg av innsikt i.

Så har jeg en innvending mot deler av Nygårdshaugs språk. Spesielt gjelder det dialogene, der direkte tale altfor ofte avsluttes med «kom det fra». Det er irriterende, fordi dette jo er så enkelt å rydde opp i. Hva med f.eks. «sa», «mente», «innvendte»? Mulighetene for variasjon er utallige og ligger snublende nær. Her har forfatteren og hans redaktør alt å lære av Anne Holt.

Sjargongen der «skarpt» betyr alt som er godt og «skifer» alt som er ondt virker også unødvendig påtatt.

Mot slutten er flytrafikken i hele verden satt ut av spill, mens børskrakket går 1929 en høy gang. Og den endelige avslutninga er spektakulær!
GERT NYGÅRDSHAUG
Den røde døren
Cappelen Damm