Et verdig farvel med Hanne Wilhelmsen

«For Anettes død er ikke et drap kamuflert som selvdrap. Nå lente hun seg fram over bordet og knyttet hendene. – Det er et selvdrap kamuflert som drap.» Hanne Wilhelmsen går ut av tida idet hun løser en intrikat, ikke-voldelig drapssak.

Nefis har virkelig lagt sjela si i å restaurere en feiende flott feriebolig, til beskjeden åtgaum fra sin kone. En sterkt fysisk svekka Hanne Wilhelmsen hater selve konseptet fritidsbolig. Hyttelivet innbyr ikke til annet enn kjedelesing om alt mulig rart, gjerne fulgt av svimmelhet og panikkanfall.

Et lysglimt i en traurig hverdag dukker fram i form av en for Hanne Wilhelmsen overraskende interessant nabo – den prisvinnende krimforfatteren Kristine Hoff. Tilværelsen som fetert krimdronning tilhører riktig nok historien, men hun er naturlig nok en interessant samtalepartner for snushøna Wilhelmsen.

På Oslo vest blir ei naken kvinne funnet død i et badekar. Drapsofferet viser seg å ha et langt yrkesliv bak seg som språkvasker for Kristine Hoffs romaner.

Vi dras inn i et forsoffent og alkoholisert litteraturmiljø, og vi skal inn i en etter hvert betent arvestrid. Alle i nær familie er av den oppfatning at arveretten til villaen i Madserud allé for lengst er avgjort i en muntlig overenskomst. Men finnes det et testamente som sier noe ganske annet?

Kan avdøde, som i en periode levde som en mer enn normalt frigjort dame, uten familiens vitende ha kommet til å tilgodese en av sine mange elskere?

Hanne Wilhelmsens tidligere kollega Odin Gammelgård settes på saken. Som vanlig går han og hans team til verks med tradisjonelle etterforskningsmetoder. I verktøykassa fins overhode ingen åpning for samarbeid med Hanne Wilhelmsen, men hun har selvfølgelig sine metoder for å orme seg inn på forbudt territorium.

Hvorfor måtte «Første bud» levere ei sjokoladekake til adressatens nabo – til og med midt på natta? Er det tilfeldig at Trond Flatjordets debutdikt bar tittelen «Kvinnen i badekaret»? Hvor kommer forfatteren Vebjørn Vikas dickpics inn i bildet?

«Diamanter og rust», inspirert av Joan Baez’ «Diamonds and rust», er en roman nærmest fri for vold. Mer enn hva jeg allerede har fortalt trenger du ikke vite, for denne boka kommer du helt sikkert til å lese, ganske uavhengig av hvilke ledetråder jeg måtte legge ut.

Alt føles så naturlig når du kommer i nærkontakt med Anne Holt og hennes metode. Ikke minst er hun en djevel i kunsten å skrive dialoger. Hun behersker kunsten å gi liv til samtaler om de mest hverdagslige ting til fulle.

Så gjør hun ting så utsøkt elegant; legg bare merke til hvordan hun bokstavelig talt lar humla suse mens Hanne ruller opp mysteriets irrganger.

Kjenner jeg en liten tåre i øyekroken, når Anne Holt tar et endelig farvel med Hanne Wilhelmsen? Jeg gjør vel det, men trøster meg med at Hanne Wilhelmsens gjennomført stilige endelikt ikke markerer slutten på Anne Holts forfatterskap.

Hun avslutter litt på samme måte som Åge Aleksandersen gjør det. Hun lover å skrive mer, bare ikke om Hanne Wilhelmsen. Men se ikke bort fra at Odin Gammelgård kan får et lengre liv. Når Hanne nå er borte, sitter han nemlig med et uoppklart mord i fanget.
ANNE HOLT
Diamanter og rust
Gyldendal