Arild Rønsen

- Hvordan i all verden er det dere ser ut?!

Greier Punx å vise fram det hele og fulle bildet av punken i Norge?

I kveld sender NRK 1 andre del av Punx. Om programmet er like bra som det første, er det bare å sprette en øl og benke seg foran skjermen.

Men punk – hva er det? Eller hva var det? For i dag er det ikke mye igjen av punken. De fleste mener det hele starta i New York, med banda som regjerte på CBGB’s, eksempelvis Ramones. Men var Ramones noen gang punk? Ja, Ramones var i sannhet et punkband.

Likevel holder jeg med dem som mener at punken for alvor starta i London. Det selvtitulerte debutalbumet til Ramones kom riktig nok ett år før «Never Mind The Bollocks, Here’s The Sex Pistols», men det var Sex Pistols som skapte bevegelsen – en bevegelse som for alvor ikke kom til Norge før to-tre år seinere.

Petter Baarlie utroper i første del av Punx «Never Mind The Bollocks, Here’s The Sex Pistols» til «verdens beste plate». Ever. Jeg liker albumet - ja, faktisk liker jeg det bedre og bedre jo eldre jeg blir. Jeg syns min omtale av «Bodies» i min personlige Best of 25 på WiMP fortsatt står seg godt. Men «verdens beste plate» …? Slike kåringer blir som alltid like tullete, rett og slett fordi vi heldigvis har forskjellige, personlige preferanser.

Slike ting har først og fremst med generasjoner å gjøre. Var du 18 år i 1958, og vokste opp med Elvis Presley, så troner ganske sikkert en av platene til Kongen på toppen av din private liste. Den som var 18 på slutten av ’60-tallet vil høyst sannsynlig peke på «Revolver» og «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band», eventuelt «Let It Bleed» eller «Sticky Fingers». Så du lyset høsten 1977, tyr du lett til «Never Mind The Bollocks, Here’s The Sex Pistols». Og de som er 18 i dag, har jo ikke hørt noen av disse platene – og har således ingen mulighet til å forholde seg til dem i kampen «verdens beste plate», for er ikke det Adeles «25» eller Kendrick Lamars «To Pimp a Butterfly»?

Min tidligere kollega fra Puls, Nazneen Khan, peker i PunxRobert Johnson som den første punkeren. Uttalelsen faller nok med smil om munnen, men hun har på sett og vis rett. Robert Johnson brukte aldri mer enn tre akkorder! Han døde i 1938, og spilte sjelden en låt som varte i mer enn to minutter!

«Alt som er mer enn tre grep er jazz» er altså ikke noe som ble funnet av punk-generasjonen. Så godt som hele «Exile on Main St.» (Rolling Stones, 1972) består av låter som ikke inneholder mer enn to eller tre akkorder. Det vokste opp en flinkis-bevegelse rundt symforocken tidlig og midt på ’70-tallet – Genesis, Emerson Lake & Palmer, Yes – men da punken oppsto, var The Rolling Stones fortsatt «verdens største rockeband». På Jamaica hadde Bob Marley spilt to- og tregrepslåter siden 1970!

Så var det altså ingenting nytt ved punken? Jo, så absolutt! Men det handla, slik jeg ser det, mest om holdning. We don’t give a fuck. Drit i dem som trur de kan noe. Vi bare speller. Punkband med denne holdninga poppa opp over alt – i Bergen, i Oslo, i Trondheim, i Tromsø. Men de vi husker, var faen så flinke! Helge Gaarder var en suveren vokalist i Kjøtt! The Aller Værste! øvde fra morgen til kveld, og Ola Snortheim og Jørn Christensen gjorde i sannhet sitt bak Andrej Nebb i DePress!

Men var det bare gi faen i alt, ikkeno’ organisert politikk? Jo, det var det så visst. Jeg husker tida fra Pilen/Lysthuset godt. I 1979/80 var «punk-seksjonen» den største i 1. maitogene i Oslo. Vi plasserte band på et lasteplan, og spilte med innleid bensinaggregat. Vi reiste parolen om øvingslokaler på Schous bryggeri 30 år før popsenteret åpna!

Og tenk deg; det var miljøet rundt Lyshuset/Pilen som ble grunnlaget for Oslo Rockeklubb. Det er faktisk riktig å si at det var gi-faen-generasjonen i punkbevegelsen som sådde de første frøene til å organisere norske rockemusikere. Jeg husker fortsatt godt det første årsmøtet på Venstres Hus i hovedstaden, da Morten Jørgensen protesterte vilt mot noe så idiotisk som å organisere rocken! «Fullstendig mot rockens idé!» I dag heter det Norsk Rockforbund.

Jeg skulle ønske noe av dette vil komme fram i kveldens program. For det var altså ikke slik at DePress’ «sell out» til NRKs Nattrock var det eneste som skjedde i det politiske miljøet rundt punken.


Share
|

Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.