Han har blitt et ankerfeste i norsk rock
Nå gjør du som jeg sier. Finn veien til platebutikken din.
Han går løs på de store spørsmålene her i livet, Sivert Høyem.
I’m still alive
But you are not
Where do we come from?
Where do we go?
Sånn er musikken hans også. Kan du tenke deg noe mer grunnleggende tungt i norsk rock, enn Madrugada? Ikke i betydninga tungrock, men likevel. Blytung rock. Som regel ikke - det vil si nesten aldri - av den hurtiggående sorten. Energiske "Trouble" er et sjeldent unntak.
Denne gang har han hovedsakelig søkt hjelp hos Cato Salsa (gitar, synth, bass) og trommeslageren Børge Fjordheim. Siden han skriver låter på samme vis som han alltid har gjort, klinger dette uansett veldig tett opp til lyden av hans gamle band, Madrugada.
Jeg veit egentlig ikke hvor fornøyd Sivert Høyem er med sammenligninga, men det er et faktum at denne typen rock – tungt, og dratt gjennom laaaaaange passasjer – neppe hadde sett dagens lys uten Pink Floyd. Dette låter ikke moderne (vel; 90-tallet) P.Floyd-strigla, men låtskrivinga følger samme mønster.
Med dette som utgangspunkt er ”Long Slow Distance” en fest fra ende til annen. Ikke sånn party. Men dritbra! Jeg minner om Eric Claptons visdomsord: ”Jeg kan gjerne spille den samme tonen hele kvelden gjennom, om jeg bare har funnet den rette.”
Jeg vil nok holde fram det bokstavelig talt dødelig sterke budskapet i ”Father’s Day” som et høydepunkt. Men her blir det egentlig meningsløst å vurdere låtene opp mot hverandre. Alt som skjer på dette albumet står til en sekser på terningen – og vel så det.
SIVERT HØYEM
Long Slow Distance
EMI
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
