Glimrende biografi om The Rolling Stones

Er det virkelig noe nytt å melde om The Rolling Stones? Egentlig ikke. Men Bob Spitz’ biografi har blitt mer enn bare lesverdig – til tider skikkelig underholdende.

Av naturlig årsaker går det mot slutten; det er bare å ta en titt på fødselsattestene. Både Mick Jagger og Keith Richards er født i 1943. Så hvis det ikke skjer noe helt spesielt, må en biografi med utgivelsesår 2026 sies å kunne dekke hele historia om The Rolling Stones.

Du får alt – fra de trøkka seg sammen i et slags bofellesskap i London, omtrent som a-ha gjorde, til det i dag koster tusenvis av kroner å se dem på scenen. Men det gikk bare ti år fra Keith Richards panta flasker til han og Anita Pallenberg hadde for vane å booke tre hotellsuiter; de hadde ikke noe ønske om at verken groupies eller politiet skulle vite nøyaktig hvor de holdt hus.

Det musikalsk mest interessante, er å lese om hvor viktig Ian Stewart var for bandet. Han ville aldri være en «Rolling Stone», og utseendemessig passa han virkelig ikke inn i bandets image. Ikke den gang noen gjorde et mislykka forsøk på å kle dem opp i dresser, ei heller da de fant sin stil i jeans og skinnjakker. Ian Stewart kunne virkelig aldri bli noen popstjerne.

Men han var helt essensiell som musiker. Keith Richards tar nok litt hardt i når han sier at «the Stones was Stu’s band», men ta deg tid til å lytte til bandets innspillinger – spesielt alt som kom før midten av 70-tallet. Faktum er jo at The Rolling Stones mye var et temmelig akustisk orientert band, med mye kassegitar og et enkelt, akustisk piano.

Men Stu spilte ikke hva som helst. Da låtskriverparet Jagger/Richards serverte «Wild Horses», med åpning i H-moll, var svaret fra pianisten blankt nei. «No chinese chords for me.» Heldigvis endte de opp med å beholde den kjente moll-akkorden.

Produktiviteten har vært så som så opp gjennom åra, men på sitt beste var de ustoppelige. I tida rett i forkant av den famøse frikonserten i Altamont – den får også god plass si boka - spilte de inn «You Gotta Move», «Brown Sugar» og «Wild Horses».

«Brown Sugar» het opprinnelig «Brown Pussy», og vi kan jo bare tenke oss til hvilket rabalder dét hadde blitt – «brown pussy, how come you taste so good», fra et band som ikke fikk lov å synge «let’s spend the night together» på tv!

Damehistoriene får sin fortjente plass i boka, og her er det sannelig nok å ta av. Bill Wymans skandaløse og forbudte forhold til 13 år gamle Mandy Smith er bare toppen av kransekaka - kanskje et dårlig uttrykk. Til guttas forsvar skal det sies at de ikke akkurat behøvde å løpe etter jentene, men the Stones skal nok være glad 60- og 70-tallet lå i forkant av #metoo. For så vidt også AIDS.

Mesteparten av boka handler om tida fram til 1980, da de kom opp med «Beggars Banquet» (1968), «Let It Bleed» (1969), «Sticky Fingers» (1971) og «Exile on Main St.» (1972), fram til «Some Girls» (1978).

Dette er også fortellinga om et band i krise og temporært fullstendig på felgen, da de befant seg like mye i rettssalen som i platestudio. Verst sto det til med Keith, som i godt og vel et tiår var en tilsynelatende uforbederlig junkie.

Kaoset rundt innspillinga av «Exile on Main St.” er vel kjent, men Bob Spitz går relativt detaljert til verks i beskrivelsen av hva som mest av alt tok form av et galehus. Folk kom og gikk, koner og elskerinner – og doplangere. Mick Jagger forsøkte nok å holde sånn noenlunde orden i sysakene, men da han dro på bryllupsreise med Bianca ble det på alvor hjemme aleine-fest i Nellcôte.

Det faktum at disse innspillingene til slutt resulterte i et av rockens ubestridelige mesterverk er et mysterium, omtrent på linje med at Keith Richards lever.

Bob Spitz farer med harelabb over de siste 40 åra (!), og det er kanskje like greit. De har lagd mange fine album i ei rekke som vel starta med «Steel Wheels» i 1989, samtidig som de utrolig nok har opprettholdt en mildt sagt imponerende standard i live-format. Det er likevel ingen tvil om at 60- og 70-tallet var «the Stones years».

I all beskjedenhet minner vi om vårt møte med Keith Richards, et intervju vi gjorde i forbindelse med utgivelsen av hans første solo-album, «Talk Is Cheap» i 1988.

BOB SPITZ
The Rolling Stones - The Biography
Penguin Press