Pascal Engman: Lovende, men ikke helt på merket

Det er godt dette er starten på en trilogi. For med «Klanen» som utgangspunkt, har Pascal Engman virkelig temmelig mye å gå på.

Med romanserien om kriminaletterforskeren Vanessa Frank har Engman gjort suksess på linje med Jan Guillou, Håkan Nesser, Henning Mankell og Leif GW Persson. Tidvis med macho-kultur som instrument, men først og fremst samfunnskritisk krimlitteratur – en tradisjon forfatterparet Maj Sjöwall (1935-2020) og Per Wahlöö (1926-1975) på sett og vis kan påberope seg opphavsretten til. «Roman om en forbrytelse» kom i ti bind mellom 1965 og 1975, bøker de fleste av oss kanskje kjenner best gjennom tv-serien «Beck».

Det handler mye om «folkhemmet», eller mer presist hvordan folkhemmet forvitrer. Nedbygginga av velferdsstaten, prikkskytterskarpt skildra fra ytre venstre, ofte gjennom generell latterliggjøring av det etablerte politiske miljøet, og (overvåknings)politiet spesielt.

På 60- og 70-tallet gjorde denne sjangeren forfattere som politisk sto langt til venstre for alle partier i Riksdagen til superkjendiser, med et nedslagsfelt politikere som representerte den samme ideologien bare kunne drømme om. Litt som at Vømmøl Spellmannslag fikk halve Norge til å synge om hvor viktig det er å huske hva Lenin og Marx og Mao sa.

Pascal Engman slekter på disse forfatterne, men flytta selvfølgelig bøkene om Vanessa Frank til vår tid. Det gjør han også i «Klanen», som illustrerende nok starter enhver ny sekvens slik: «2014 – Antall døde som følge av vold med skytevåpen i kriminelle miljøer: 17.»

Alt handler om gjengkriminalitet, som i seg sjøl er spennende nok. Problemet er at Engman denne gang ikke evner å gjøre stoffet til romankunst. «Klanen» er blitt en hybrid; nesten like mye dokumentar som skjønnlitteratur.

Gjengkriminalitet i Sverige, det betyr innvandrermiljø. Klaner styrt av familieoverhodene overtar nabolag etter nabolag i Stockholm, etter hvert hele bydeler. Senter for den illegale virksomheten er gjerne restaurantdrift. Prostitusjon, narkotika, hvitvasking av betydelige pengesummer i stor stil – og vold. Stadig mer vold, og stadig tyngre voldsbruk. Tenåringer utstyres med automatvåpen.

Men dette veit vi jo, vi som leser aviser, hører radio og ser nyheter på tv. Og det er her «Klanen» svikter. Persongalleriet er i og for seg mangfoldig og utfordrende nok, men verken hoved- eller bipersoner får tilstrekkelig kjøtt på beinet. Miljøskildringene blir overfladiske, og vi kommer aldri skikkelig under huden på de sentrale figurene.

Men for all del - fortellinga er dramatisk så det holder, og det blir spennende å følge dem videre. Spesielt Antonia, kanskje – voldtekstofferet som i New York står på terskelen til en karriere som supermodell, men som suges inn i et jetset-miljø prega av overstadig kokainmisbruk. Men også Josef; den kvikke og oppvakte guttungen som egentlig bare vil hjelpe mora si, men som ufrivillig blir slust inn i mafiaens klør. For ikke å glemme Zara; tenåringsjenta som bare så vidt unnslipper å bli tvangssendt til familiens hjemland for å tvangsgiftes.

Politiet? De er her, men opptrer i beskjedne og relativt tilbaketrukne roller.

Med disse innvendingene notert, gleder jeg meg stort til fortsettelsen. Her fins et opplagt potensiale i å utvikle disse figurene til mer helstøpte individ. Etter å ha lest «X» for flere år siden, veit jeg at Pascal Engman besitter egenskapene som skal til.

Dette er altså en ujevn start, men går det som jeg håper kan dette bli et storslått krimdrama fra en virkelighet de fleste av oss fortsatt har trøbbel med å akseptere som, nettopp – virkeligheten.

Og dette føler jeg meg ganske trygg på: For å få utbytte av fortsettelsen, er det en absolutt forutsetning at du har hengt med fra start.

PASCAL ENGMAN
Klanen
Gyldendal