Vi skal til VM!

Ei bok om kvalifiseringa for å komme til fotball-VM? Blir ikke det som å lese en krimroman der morderen avsløres i forordet? På ingen måte!

Det er 26 år siden forrige gang våre beste menn var kvalifisert til deltakelse i et internasjonalt mesterskap. Vi har vært nærme etter det, og det gjør fortsatt vondt å lese om de siste minuttene mot Skottland 17. juni 2023, da EM 2024 røyk i løpet av fem minutter, på hjemmebane.

Men det er også grunn til å minne om hvilket angrep vi hadde i vårt foreløpig siste VM, Frankrike 1998. Ole Gunnar Solskjær, John Carew, Tore André Flo, Steffen Iversen. En kvartett henta fra toppen av Premier League.

Vi har nok ikke hatt noe sånt å vise til i mellomtida, ikke før vi i år kan stille med Oscar Bobb, Antonio Nusa, Erling Braut Haaland, Jørgen Strand Larsen, Alexander Sørloth – angripere som skal mates med strøkne pasninger fra en av verdens aller beste midtbanespillere, Martin Ødegaard.

For et lag vi har i år!

Hvis noen syns de norske stjernene blir dulla med, så er det mulig å forstå. Men på dette nivået er det nødvendig og faktisk helt avgjørende at absolutt alt er på plass, helt ned i minste detalj. Skal det være Cola Zero i garderoben, så skal det være Cola Zero, liksom pizzaen skal være av rett type. Det er ikke tilfeldig hva som står på bordet når Mick Jagger entrer backstage.

Skal skoa godgjøre seg i vanndamp? Ja, de skal det. Var det fornuftig å bruke 200.000 euro på privatfly for at Sander Berge skulle rekke bortekampen mot Estland, noen timer etter at han var blitt pappa for første gang? Ja, det var det. Ingenting skulle stoppe oss nå.

Underveis i kvalifiseringa krevde Manchester City sin mann inn i det medisinske teamet rundt landslaget. Og sånn blei det. Pep Guardiola ville ikke ta noen sjanser med sin juvel fra Jæren.

Det irriterte Ståle Solbakken intenst at så mange tok det for gitt at vi var klar for VM i Amerika alt for tidlig. En sak fikk nå være overivrige sportsjournalister i dagspressa, den jevne supporter og noen duster i Norsk regnesentral. Men at Drillo og Åge Hareide skulle være sikre i sin sak før vi skulle møte Estland hjemme – det var mer enn Solbakken kunne forstå. Skjønte ikke disse herrene, de han på sett og vis sto på skuldrene til, at uavgjort mot Estland kunne være nok til at alt lå i Italias hender og føtter, før vi skulle møte dem i Milano i siste og avgjørende match? Kvalifiseringa gikk over åtte kamper, og et «bananskall» kunne være alt som skulle til for å ødelegge hele greia.

Og Solbakkens verste mareritt var virkelig nær ved å bli virkelighet. Mot Estland borte hadde vi i sannhet stang-inn, bokstavelig talt. To ganger smalt det i stengene bak Nyland i det norske målet. Noen centimeters endring i ballbanen kunne endra forutsetningene i kvalifiseringsgruppa monumentalt.

Fidjestøl vier de helt spesielle omstendighetene rundt kampene mot Israel god plass, de mest politiserte kampene fotballandslaget har spilt siden OL i Nazi-Tyskland i 1936. Det israelske folkemordet på Gazastripa var i gang; «Palestinas Pelé», Soleiman al-Obaid, var blant de drepte; Mohamed Salah krevde klar tale fra UEFA; den rakryggede fotballpresidenten Lise Klaveness fikk brev med avføring i posten; de ansatte i kollektivselskapet Ruter gjennomførte en politisk streik på kampdag; Israel «tok ut» Hamas-ledelsen i et tredje land, Qatar; ingen statsråder var til stede på Ullevål; de fremste seteradene var tømt for å hindre banestorming.

Verken Norge – Israel eller Israel – Norge i kvalifisering for fotball-VM 2026 var på noe vis en «vanlig fotballkamp». Storpolitikken lå tjukt utapå, og burde være det endelige beviset på at de tar feil, de som fortsatt tror det er mulig å skille idrett og politikk.

Kommer selve turneringa til å bli misbrukt politisk? Alfred Fidjestøl er bombesikker idet han viser til de pinlige opptredende til tospannet Infantino/Trump, og minner om at de to første åttedelsfinalene spilles 4. juli, USAs nasjonaldag.

Martin Ødegaard var mye skadd mot slutten av kvalifiseringa, men hans betydning for gruppa ble illustrert ved at han var til stede på alle kampene. Han var blitt Kaptein med stor K, og i skrivende stund kan 2026 vise seg å bli et tvers gjennom magisk år i Ødegaards fotballkalender. Før han skal lede de norske troppene mot Irak, Senegal og Frankrike, har han sjansen til å lede Arsenal til seier både i Premier League og Champions League.

NFF har gitt Alfred Fidjestøl gode arbeidsvilkår, og latt ham få tilgang til det aller helligste der alle andre med skrivekløe har møtt stengte dører. Det viser seg å ha vært en fornuftig sjanse å ta; forfatteren forvalter sine privilegier ytterst pietetsfullt.

Kampforløpet utgjør størsteparten av boka, men Martin Ødegaard og Ståle «Salvatore» vies selvfølgelig ekstra stor oppmerksomhet. Språket gjør boka ekstra verdifull, idet Fidjestøl – uten å briefe – behersker fotballsjargongen til fulle. Det faller helt naturlig, når han skriver om «falsk nier» og om å «henge opp en ball i feltet».

Bildet som avslutter fortellinga om dette spektakulære som skulle vederfare norsk fotball mellom åpningskampen mot Estland på Zimbru Stadion i Chisinau 22. mars og avslutninga på San Siro i Milano, Italia 16. november 2026 er det også litterær sving over.

Barndomskameratene Ståle Solbakken og Kent «Kenta» Bergersen står aleine på midtsirkelen i Milano, og har nok vanskelig for fullt ut å forstå hva de har stelt i stand:

De kom fra Grue. De sto på San Siro. De skulle til Amerika.

Karakter på denne boka? Som vi sa på løkka når vi drømte oss bort: Dupper i vinkel’n – stang inn!

ALFRED FIDJESTØL
Oppstandelsen
Gyldendal