Til Segulfjörður – der alt kan skje

En familiesaga? Nja – i hvert fall en saga. Hvilket storverk denne romanen er!

Eilífur gjør sitt beste, men kommer elendig ut av det vanskelige regnskapet som omhandler kuer, sild og riksdaler. I forkant av jula er han hjemmefra i flere dager for å forsørge familien. Vel hjemme finner han kona og dattera omkommet. Men lille Gestur lever, og det er han det meste skal dreie seg om i denne storstilte sagaen.

Her er det virkelig på sin plass å kalle fortellinga en saga. Vi skal til Island i skjæringspunktet mellom 1800- og 1900-tall. Like før jul 1889 rammes den avsidesliggende bygda Segulfjörður av et voldsomt snøskred. Bare Gestur overlever, og det gjennom å drikke melk rett fra kuas jur.

Naturen kan helt sikkert være vill og hard på Island i dag, men framkommeligheten har nok blitt bedre med åra. For i Segulfjörður er det ingen veier, bare krøtter- og ridestier og sauetråkk. De som bodde der hadde klamra seg til livet gjennom generasjoner, og det var «nesten umulig å se hvem som var gift og hvem som var søsken».

Jeg nevner at 15 mennesker kunne komme til å sove i samme badstue, kort og godt for å fortelle at boka er full av besk humor - som at presten faller om og sovner i begravelsen idet han stupfull havner i kista.

Livet i bygda blir snudd på hodet da norske fiskere trenger en havn for sildesalting. Vi følger Gestur gjennom den ene katastrofen etter den andre. De 500 sidene er bare så gjennom kostelig fortalt, i et språk som nærmest gjør prosa til poesi:

Nå var Gestur med på sin første lamming (den første våren hadde han knapt kastet så mye som et blikk ut gjennom hus gangen), og humøret hans steg av å se buskapen vokse fra femten til trettisju dyr på to uker, og det selv om én søye og to lam hadde falt i den offensiven. Så godt det var å få undre seg over livets under! Og bak fjøset ventet møya Helga, med sine nyfylte ni år og en blomsterbukett særlig plukket til ham.

Mange rare navn på Island? Om det er! Men ta det med ro, du behøver på ingen måte å huske de fleste av dem: «Skal vi nå se, Sigurlás Friðriksson, Sæbjörg Sigurþóra Sigmannsdóttir, Grandvör Guðmannsdóttir og Snjólaug Sigurlásdáttir. Og barna, de er Helga og Baldur Jónasbarn.»

Hallgrímur Helgason har tidligere fått Nordisk råds litteraturpris, og han ligger sannelig godt an til å sanke flere priser med denne mektige fortellinga. Jeg tør garantere at du aldri har lest en lignende roman, og det kommer flere bind. Heldigvis – og hvem veit hvor Helgason vil ta oss?

Gestur bøyde hodet og spyttet fra seg sikkelet, men så løftet han haken, så ut over fjorden og Tangen med sitt dobbelt skredgjenfødte blikk under den snøvåte hårhjelmen, og syntes livet aldri hadde vært vakrere. Den norske brygga dirret for øynene på ham.

HALLGRÍMUR HELGASON
60 kilo solskinn
Kagge