Kvinnelivet i Hitlers dødsleire
Det er skrevet tusenvis av bøker om den andre verdenskrigen, og krigsbiblioteket utvides stadig vekk år for år. Et lite mindretall av bøkene handler imidlertid spesifikt om kvinnene, og alt hva de måtte gjennomgå. Dette er ei rett ut sagt redselsfull bok, som jeg anbefaler på det varmeste.
Kvinnelivet i Hitlers dødsleire
Det er skrevet tusenvis av bøker om den andre verdenskrigen, og krigsbiblioteket utvides stadig vekk år for år. Et lite mindretall av bøkene handler imidlertid spesifikt om kvinnene, og alt hva de måtte gjennomgå. Dette er ei rett ut sagt redselsfull bok, som jeg anbefaler på det varmeste.
Det handler i hovedsak om norske kvinner som havna i den berykta fangeleiren Ravensbrück. Før de ble frakta til Tyskland, kom de som regel fra et kort opphold på Grini via avhør på Victoria terasse. De var en broket gjeng, men mange av dem – omtrent en tredel – ble fengsla etter å ha drevet illegalt arbeid, ofte for spredning av illegale aviser.
Ravensbrück var en av etter hvert mange konsentrasjonsleire. Nazistenes dødsmaskineri gikk på full speed krigen gjennom, og noen fanger kom faktisk til «dekka bord». Hitler oppretta nemlig konsentrasjonsleire lenge før krigen – ja, noe av det første han gjorde etter å ha kommet til makta i 1933 var å sende alle typer uønska individer i KZ-leire.
Noen av fangene var «vanlig» kriminelle, men de fleste var nok jøder, kommunister eller andre typer venstreorienterte bråkmakere. Verste diagnose: Jøde og kommunist.
Boka beskriver en vandring i helvetes forgård, for mange det sanne helvete som endte i en pinefull og langtrukken død. Utslitt av hardt arbeid ble likene lempa vekk som sandsekker. Millioner møtte døden i gasskammeret. Dette industrielle folkemordet er knapt til å tro, men alt som står i denne boka er dessverre sant.
Hvordan veit vi det? Fordi beretninga følges av førstehånds vitner, altså av kvinner som sjøl satt i Ravensbrück. Det blir virkelig litt av et understatement å si at fortellingene gjør inntrykk:
«Kvinnene, som var avmagret som skjeletter, slepte seg fra et bekken til et annet. De som var for svake til å stå opp ropte hele dagen etter bekken. Hvis man våget seg ut i vaskerommet, fant man en dynge av nakne lik som ofte ‘svømte’ rundt i vannet i de mest umulige kroppsstillinger. Innimellom kom en gruppe fanger og kastet likene opp på en kjerre, for så å kjøre dem til krematoriet.»
Mange ble utsatt for medisinske eksperiment – hva sier du til benzininjeksjoner med ti centimenter lange sprøyter?
Medlemmer av Jehovas Vitner havna ofte i en av dødsleirene, rett og slett fordi de nekta militærtjeneste. Det må nesten settes på humorkontoen at det kunne føles befriende å komme til en leir der bibelforskerne styrte …
Hadde fangene tid eller overskudd til å gjøre noe annet enn å overleve? Livsvitnene framholder samholdet, hvordan man delte det lille man hadde, mens enkelt mener disse «positive» sidene overdrives. Og det er kanskje ikke så rart, at man først og fremst tenker på seg og sitt – når døden ligger på lur, hver bidige natt og hver bidige dag? Når en kjeksbit oppfattes som et fett julemåltid?
Men noen hadde faktisk overskudd. Da krigen ugjenkallelig gikk mot slutten, tok Annalise Urbye, en av lederne i det kommunistiske nettverket, på seg oppgaven å klargjøre forskjellen mellom den utopiske sosialismen og marxismen. I tillegg skulle hun forelese om parallelle strømninger i malerkunsten. Intet mindre!
Hvis du kommer gjennom denne boka uten å måtte tenke deg om – ja, da må du virkelig tenke deg om.
STIG H. CHRISTENSEN
Kvinnestemmer fra Ravensbrück – norske kvinner i dødsleiren
Solum bokvennen