Når jentene kommer med knotta først

Langt på overtid har vi fått ei bredt anlagt bok om stoda i kvinnefotballen – som er i ekstrem vekst og utvikling. Hurra!

Det er faktisk fortsatt mulig å møte på folk i fotballkretser som mener at «damefotball er bare dritt, gidder ikke å se på». Om disse utskuddene er spesielt godt representert i Liverpool-miljøet, har jeg ingen formening om. Men om så skulle være tilfelle, kan det kanskje være til hjelp for dem å lytte til Jürgen Klopp?

I forkant av EM, er nemlig en av Liverpool FCs største legender klar i sin tale: «Kvinnefotballen har blitt kjempegod! Kom deg på kamp! Jeg gleder meg til EM!»

Trass i at damer har spilt fotball i godt og vel 100 år, er det fortsatt sånn at kvinnefotballen ligger i startgropa – og da må det være lov å minne om interessant historie.

I 1919 ble den første cupfinalen for kvinner spilt i England. St. Helen’s Ladies mot Dick, Kerr. Kampen ble spilt uten forutgående cupspill, men samla 53.000 tilskuere på Goodison Park, en stadion som ikke var stor nok. 10.000 slapp aldri inn!

Kvinnefotballen var altså meget populær, men midt på 20-tallet nedla det engelske fotballforbundet FA forbud mot kvinnefotball på de profesjonelle banene – og herrene i fotballens hjemland ble dessverre trendsettere for mannlige kolleger i mesteparten av Europa.

Trodde du kanskje at kvinnelig fysikk ble brukt i kampen for å holde damene ute av fotballbanene? Ikke tro om igjen, for de mest hårreisende «argument» har blitt tatt i bruk for å beholde fotballen som idrett for gutter og herrer. Kunne ikke fotballen rett og slett være en fare for reproduksjonen!?

Her hjemme ville banemesteren på Bislett i Oslo avlyse en av de første uoffisielle cupfinalene for damer, til tross for tørre og fine høstdager. Han var bekymra for gressmatta, og påpekte at det skulle være VM på skøyter til vinteren!

I tillegg til korrupsjonen og fåmannsveldet som har prega internasjonal fotball som sådan, har forholdet til kvinnefortallen vært prega av utbredt mannssjåvinisme. Det hele toppa seg vel da Spanias fotballpresident Luis Rubiales like godt kyssa stjernespiller Jennif Hermoso på munnen under premieutdelinga etter VM i 2023. Et uheldig engangstilfelle? Episoden kan dessverre like gjerne ses på som utslag av en inngrodd ukultur.

Men det går altså framover. I enkelte sammenheng ikke med museskritt, men med sjumilsstøvler. Hvilke lag har publikumsrekorden på Barcelonas berømte Camp Nou? I fjor løste 91.684 tilskuere billett for å se matchen mellom Barca Femeni og Wolfsburg!

Alt dette og mye mer kan du lese om i «Knotta først», ei bok som ikke er uten svakheter. Tidvis virker den smått sammenraska. Både dekninga av mesterskap og valg av intervjuobjekt virker tilfeldig, som at valget falt på «det som passa der og da». Kritikken av ukulturen i FIFA og UEFA blir likeledes aldri annet enn skraping på overflata.

Disse svakhetene forhindrer ikke at dette er ei viktig bok, ikke minst fordi forfatterne setter søkelys på åpenbare misforhold. Hvorfor legges for eksempel internasjonale mesterskap til land som ikke anerkjenner grunnleggende menneskerettigheter for kvinner?

Men det går altså framover; hvem skulle trodd for bare få år siden at sjefen for all fotball i Norge skulle være en kvinne? Og Norge har på noen områder faktisk gått i spissen for å fremme kvinnefotballen. Visste du at Ellen Wille i 1986 og Karen Espelund i2002 tok oppgjør med kjønnsdiskrimineringa i internasjonal fotball – flere tiår før Lise Klaveness ga FIFA-toppene som fortjent før 2022-VM i Qatar?

Er det langt igjen til full likestilling i fotballen? Ja – evig langt, kan det synes som. Men se så, om ikke jentene i dag får like godt betalt som gutta på landslagssamlinger. Og det er kanskje ikke noe å kjempe for, at topplønningene blant kvinnene skal nærme seg galskapen som hersker på herresida?

Men det er kanskje ikke noen naturlov at en hoveddommer i Toppserien mottar 6678 kroner per kamp, mens kollegene i Eliteserien tjener 20.023? Og dommerne i VAR-rommet får 9563 kroner for jobben?

Jeg tror imidlertid forfatterne tar feil i dette: «Vår elleville påstand er at om ti år vil herrefotballen ha spist opp seg selv med ekstremt høye lønninger, ultrakommersialitet og kamper i diktaturstater vi ikke vil sammenligne oss med. Dermed blir det dette folk verden over vil nyte og heie på, alle verdens fotballkvinner med knotta først.»

Bobla med hinsides-lønninger på herresida vil nok en dag sprekke, og godt er det - men jeg håper da virkelig ikke at rå-kapitalismen vil ta knekken på herrefotballen! Fotballspillet er nemlig like vakkert, uansett hvilket kjønn som befinner seg på banen.

Jeg slutter meg imidlertid helhjerta til forfatternes konklusjon: Kvinnene kommer ingen vei om de ikke tar saken i egne hender. Som president Klaveness sier i bokas etterord: «Utvikling av norsk og internasjonal kvinnefotball har vært og er en kontinuerlig kamp.»

Jeg gleder meg til EM!

ERLE MARIE SØRHEIM/TOM STALSBERG
Knotta først - 144 år med jenter, motstand og fotball
Cappelen Damm