Øredøvende avmakt

- President, jeg tar ikke av meg palestinaskjerfet mitt, sa Marian Hussein fra Stortingets talerstol. Her er "Rønsen på fredag", slik den står å lese i dagens utgave av Klassekampen.

Stortinget er ikke akkurat kjent som de store følelsesutbrudds arena. Men SVs nestleder Marian Hussein gikk gråtkvalt på talerstolen:

- Hva er viktigst for menneskene i denne salen, er det penger eller er det menneskelige liv? Hvorfor betyr ikke palestinske liv like mye som andre liv som vi har vært enige om at vi må beskytte i denne salen? Hvorfor er folkeretten så vilkårlig behandlet?

Tusen takk, Marian! Historias dom over vår behandling av Gaza-krigen vil være blytung.

Jeg har behov for å rydde litt omkring Ukraina-krigen. Det har blitt mye debatt om hvorvidt Natos ekspansjon i retning Moskva var utløsende årsak til krigen. Hva var det egentlig Kåre Willoch meldte? Det er i hvert fall udiskutabelt at han trakk linjer tilbake til Cuba-krisa. Kunne USA godta en russisk militærbase på Cuba, 30 mil fra Florida? Selvfølgelig ikke – og da skulle dét skapet være satt på plass.

Jeg finner gallup-debatten mellom Marielle Leraand og Sven G. Holtsmark totalt uinteressant. Hvor mye kan man stole på meningsmålinger tatt opp i et land som befinner seg i krig? Hvordan skal «kjempe til full seier» tolkes?

Enda mindre skjønner jeg av Leraands innlegg i Aftenposten: «Det er riktig at FOR ikke synes at det Putin er ettersøkt for, er like alvorlig som at Israel bomber og sulter titusenvis av barn til døde på Gaza.»

Er pest verre enn kolera? Er det lov å minne om at krigen i Ukraina til nå har krevd mellom 10 og 20 ganger så mange menneskeliv som krigen på Gazastripa? Men altså likevel ikke «like alvorlig»? Hvem snakker om doble moralske standarder?

Nato-ekspansjonen østover vil bli mat for framtidige historikere, og jeg tror dommen blir hard og entydig. Her vil Willoch få rett. Men dette er uansett historie. Det aktuelle spørsmålet må jo være hvordan krigen kan stanses. Hvordan få slutt på en krig der frontlinjene ligner 1. verdenskrig, eller vikingtida?

Krigen er inne i sitt fjerde år, og russerne har tatt kontroll over smuler av Ukrainas territorium. Russerne rykker stadig fram, med museskritt. Mer og mer peker i retning en «langvarig utmattelseskrig» med anslagsvis 5000 drepte soldater, hver uke. Hvor lenge skal galskapen få fortsette?

Vestens svar har til nå vært «våpen for fred». Men funker det? Hvor blir det av freden? Hvis du er sjuk, og prøver en medisin i tre og et halvt år som ikke virker – hva gjør du da? Går til legen og forlanger alternativ behandling.

Så innser jeg at det å kreve forhandlinger kan framstå som en lettvint løsning. For hva skal Putin og Zelenskyij forhandle om? De diplomatiske og geografiske frontene synes enda mer fastlåst enn frontene langs skyttergravene. Men hva er svaret, når «mer våpen» åpenbart ikke fører til annet enn mer krig?

Så mange spørsmål, så vanskelig å finne svar. Men det må da etter hvert være flere enn FOR som stiller spørsmål ved om det er fornuftig å pøse på med våpen, som synes å være ensbetydende med å bære mer ved til bålet?

Ukas lydspor: Matt Berninger – «Get Sunk”.