Boka som forklarer hatet mellom Liverpool og Manchester United
Kan en fotballskribent som heier på Liverpool og en kollega som heier på Manchester United skrive bok sammen? Svaret er utrolig nok ja.
Det er vitterlig noe ganske spesielt ved rivaliseringa mellom Liverpool og Manchester United. Et eksempel: Bortsett fra landskamper; hvilke er de eneste kampene som sendes på fotballarenaens storskjerm i Etiopias hovedstad Adis Abeba? Liverpool – Manchester United, og Manchester United – Liverpool.
Det fins mange store nabo-oppgjør i fotballen, kamper som ofte blir betegna som «hatoppgjør». Her i landet er Vålerenga innblanda i de to mest berømte – matchene mot Lyn og Lillestrøm. Kampen mellom Oslo vest og Oslo øst, og den mest intense - kampen mot «fugla». For VIF-supporterne i Klanen er det å slå «kråkene» egentlig viktigere enn hvilken plass Vålerenga havner på i ligaen – og vice versa.
Rundt om i verden fins mange slike oppgjør. Boca Juniors mot River Plate i Argentina. Celtic – Rangers i Skottland. Real Madrid – Atletico Madrid i Spania. Roma – Lazio i Italia. Juventus – Torino, Inter – AC Milan – også i Italia. Dortmund – Schalke i Tyskland. Galatasaray – Fenerbache i Tyrkia – for bare å nevne noen.
I Norge, der interessen for engelsk fotball er større enn i noe annet land utafor Storbritannia, er det mange som har et minst like intenst forhold til «sine» engelske lag. For mange nærmer det seg religion, der himmel og helvete er naturlige ingredienser.
Som Manchester Uniteds legendariske manager Sir Alex Fergson sa det etter at United hadde slått Bayern München 2-1 på Camp Nou i Barcelona i 1999, og dermed sto igjen med «The Treble» ved sesongslutt – seier i FA-cupen, i Premier League og i Champions League:
- Football. Bloody hell.
Denne boka er resultat av et samarbeid mellom fotballskribentene Phil McNulty og Jim White. McNulty er scouser, hjemmehørende i Liverpool. White er manc, med sete i Manchester. Sammen har de skrudd sammen ei bok som gir et morsomt, godt og troverdig bilde av rivaliseringa mellom klubbene i deres hjerte – Liverpool og Manchester United.
Samarbeidet mellom McNulty og White er i seg sjøl oppsiktsvekkende. For å si det forsiktig, så er ikke samarbeidsklimaet mellom disse klubbene særlig fruktbart – selv om det ikke alltid har vært sånn. To av de største trenerlegendene, Matt Busby (Manchester United) (1909-1994) og Bill Shankly (Liverpool) (1913-1981) var nære venner, og Busby spilte faktisk for Liverpool før krigen.
I en slags vennskapsavtale slapp Busby indreløperen Phil Chisnall fra United til Liverpool i 1964. Det var siste gangen en spiller gikk direkte fra den ene klubben til den andre. Noen vil protestere: - Hey, Michael Owen! Han spilte riktig nok for begge klubbene, men etter at han forlot Anfield spilte han for både Real Madrid og Newcastle før han havna i Manchester. Så Liverpool solgte aldri Owen til Manchester United.
Det er bare fem mil mellom hjemmebanene Anfield i Liverpool og Old Trafford i Manchester. Men for fansen oppleves de femti kilometerne som om de befant seg på hver sin side av kloden. Litt - men bare litt - av forklaringa ligger i politisk og økonomisk historie, men 99 prosent handler om én ting: Fotball.
Og The Beatles og Oasis er like populære i begge byer!
Rivaliseringa på tribunen og utafor banen har gitt seg en mengde tåpelige uttrykk. Folk som ikke skjønner seg på fotball, vil som regel mene supporterne oppfører seg «barnslig». Er det ikke bare 22 spillere som løper etter den samme ballen, liksom?
Alle vi som elsker fotball skjønner jo at det er denne typen innvendinger som er «barnslige». That said, må det medgis at kampen mellom Liverpool- og Manchester United-supporterne ofte har tatt merkverdige vendinger. Hvor glupt er det å be om en autograf, for sporenstreks å rive den i filler mens spilleren ser på? Hvor fornuftig er det å utstyre seg med malingsbokser og golfballer med spiker i før man entrer en fotballtribune? Er det greit å spytte på motstanderens spillere ved innkast og corner?
Det er definitivt ikke morsomt når Liverpool-supporterne latterliggjør München 1958, den gang halve Manchester United-laget mista livet i en flyulykke. På samme måte er det usmakelig å lage «humor» av Liverpools uhyggelige opplevelser på Hillsborough og Heysel – tribunekatastrofer som førte til at over 100 Liverpool-supportere døde.
Av den mer muntre sorten? Hver jul synger United-fansen, til tonene av «Do They Know It’s Christmas»: - Feed the scousers … Det er innafor, sånn jeg ser det. Likeså da Liverpool-fansen midt på 80-tallet hadde glede av å «ommøblere» plakatene fredsaktivister hadde klistra på vegger og stolper der de krevde at Manchester skulle bli atomfri sone. Hva med «Manchester – troféfri sone»?
Da Alex Ferguson kom til Manchester i 1986, hadde han tre ligamesterskap med Aberdeen og en cupvinnercup-seier over Real Madrid på sin CV. Da han takka av på Old Trafford i 2006, kunne han se tilbake på 38 trofeer. Det tok seks år fra ansettelse til han kunne heve Premier League-trofeet for første gang. Noe sånt kunne aldri skjedd i dag; ingen trener får så lang tid på seg til å få skikk på sitt lag.
Men ledelsen i Manchester United hadde heldigvis vett på å lytte til sin nye manager: «Min største utfordring var å rive Liverpool ned fra den jævla pidestallen deres.» Han lyktes, for å si det forsiktig. Men det nager ham nok fortsatt en smule, det faktum at Liverpool har vunnet Champions League seks ganger, mot Uniteds tre. Men – Manchester United har 20 ligatitler, mot Liverpools 19.
Om vi holder oss til fotballen, markerer 24. oktober 2021 den mørkeste dagen i Manchesters historie. På Old Trafford skjedde det utenkelige: Manchester United 0 – Liverpool 5.
I skrivende stund sliter Liverpool nær midten av Premier League-tabellen, mens Manchester United har heng på Arsenal og Manchester City helt i toppen. Jeg veit at mange United-tilhengere tenker som så: «Jeg gir blanke blaffen i om vi vinner ligaen. Det viktigste er at Liverpool ikke blir topp fire, sånn at de dermed havner utafor Champions League neste år!»
Forfatterne toucher politikken. Margaret Thatchers angrep på velferdsstaten og kamp mot fagforeningene midt på 80-tallet; rasismeproblematikken rundt «handshake-gate» mellom Suarez og Evra; det faktum at mange United-supportere mener Glazer-familiens overtakelse av klubben kort og greit var et angrep på arbeiderklassen.
Den sida av saken ser ikke akkurat ut til å endre seg nevneverdig. Nå er Manchester United i ferd med å bli solgt til oljesjeikene i Qatar!
Det er kort sagt mangt og meget den vanlige supporter ikke lenger er i stand til å forstå. Når Cristiano Ronaldo kan tjene 2 milliarder i året for å spille i fotball i Saudi-Arabia – da må vel alle skjønne at fotballøkonomien er i ferd med å passere idiotstadiet og vel så det? Skal vi, supporterne, bare kapitulere?
Kanskje er det best å søke tilflukt i Eric Cantona. Da han ble utestengt etter et kung-fu-spark mot en «hooligan» på Crystal Palace’ hjemmebane Selhurst Park i 1995, forklarte han det inntrufne på følgende vis:
«Når måkene følger etter tråleren, så er det fordi de tror det vil bli kastet sardiner i sjøen. Takk for meg.»
Alt dette handler «Rødt mot rødt» om. Du må ikke elske Liverpool eller Manchester United for å elske denne boka. Men det hjelper godt på å være en smule inside.
PHIL McNULTY/JIM WHITE
Rødt mot rødt – Liverpool, Manchester United og den bitreste rivaliseringen i fotballverdenen
Vigmostad/Bjørke
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.