Monumentalt om kommunistenes motstandskamp under krigen
De har vært glemt og oversett i mange tiår, kommunistene som sloss mot nazistene på norsk jord. Men ved innledninga til krigen gjorde de det ikke akkurat lett for seg sjøl!
Det er ingen grunn til å underslå det faktum at medlemmene i Norges Kommunistiske Parti (NKP) sto i spagaten da tyskerne kom seilende inn Oslofjorden, natta til 9. april 1940. Krigshistorikeren og kommunist-sympatisøren Terje Halvorsen gjør ikke forsøk på å skjule hvor vanskelig dette var.
For kommunister i hele Europa var bakteppet vanskelig. 30. november 1939 gikk Sovjetunionen til angrep på Finland. Vinterkrigen var i gang, og i Norge fikk vi den såkalte Finlandshjelpen. Det var ikke enkelt å være nær alliert med Sovjetunionen, slik NKP vitterlig var. Gjennom medlemskapet i den kommunistiske internasjonalen, Komintern, var de i praksis bundet til å forsvare Sovjet i ett og alt. Sånn var «reglementet» - en form for internasjonal demokratisk sentralisme.
Som om ikke dette var nok. 23. august 1939 ble en ikke-angrepspakt – den såkalte Molotov-Ribbentrop-pakten – undertegna av Tyskland og Sovjetunionen. En uke før Hitlers tropper marsjerte inn i Østerrike. Det viste seg at pakten inneholdt en tilleggsprotokoll, der Tyskland og Sovjet delte Sentral- og Øst-Europa inn i innflytelsessfærer. Hitler og Stalin delte i praksis Øst-Europa mellom seg.
Enkelt å forsvare for norske kommunister? Neppe – og selvfølgelig oppsto forskjellige «linjer» innad i partiet. NKPs offisielle linje var at «begge imperialistmaktene» var like ille. 8. april 1940 (!), utnevnte NKP-organet «Arbeideren» Storbritannia til «nøytralitetens hovedfiende»! Mens tyske krigsskip var på vei mot Oslo!
Kommunistene ble selvfølgelig beskyldt for å gå okkupantens ærend, og som sagt – de hadde ikke gjort det enkelt for seg sjøl. Likevel var det NKP’ere, med hovedbase i fagbevegelsen, som først tok til orde for «aktiv motstand». Det gikk ikke an å forsvare nazistenes angrep på Norge – Molotov-Ribbentrop-pakten kunne umulig stake ut linja for norske kommunister.
Det som var igjen av det offisielle Norge – der ledelsen i hovedsak befant seg i London – agiterte for å holde «ro og orden». I skarp strid med denne politikken, begynte kommunistene å organisere aktiv motstand. De viste seg som fantastiske sabotører, gutta som sto under ledelse av «Pelle» og «Osvald». Milorg venta i det lengste på en mulig alliert invasjon, og satte ikke i gang sabotasjeaksjoner før sommeren 1944.
Men okkupanten skjønte tidlig at NKP ville stå i spissen for motstandskampen. Så tidlig som 16. august 1940 aksjonerte politiet mot NKPs lokaler i Oslo, Bergen og Trondheim. NKP – partiet som av mange ble ansett som «kollaboratører» - skulle bli det første partiet som ble forbudt under den tyske okkupasjonen.
NKP fikk lide hardt. Hver fjerde mann tyskerne henretta i Sør-Norge hadde bakgrunn i de kommunistiske cellene. Og bak alle disse flotte karene sto det minst én kvinne … som dessverre for det meste har gått i glemmeboka.
Men hvorfor har kommunistenes motstand mot Hitler-styret blitt fortia, i det aller meste som er utgitt av krigslitteratur her i landet? Vi skal blant annet til Fredrikstad. 29. februar 1948 holdt statsminister Einar Gerhardsen (Arbeiderpartiet) sin berømte «Kråkerøytale».
Bakteppet lå i den kommunistiske maktovertakelsen i Tsjekkoslovakia, og Josef Stalins «tilbud» til den finske presidenten Juho Kusti Paasikivi om en ikke-angrepspakt - i ettertid kjent som VSB-avtalen.
I «Kråkerøytalen» gikk Gerhardsen til voldsomt angrep på NKP, og mente i all korthet at det verste som kunne skje Norge var at kommunistene fikk innflytelse. Kommunistene ble «hovedfienden», over alt – i kommunestyrene, ute på arbeidsplassene, i fagbevegelsen. «Kråkerøytalen» ble starten på den norske utgaven av den lovløse McCarthyismen som fikk råde grunnen i USA. Resultatet var utstrakt ulovlig, politisk overvåking og direkte angiveri – ikke minst i fagbevegelsen.
Lundkommisjonen av 1996 bekrefter at denne typen overvåking av kommunistene og alt dets vesen pågikk helt fram til et stykke ut på ’90-tallet. Til og med et av kommisjonens egne medlemmer, Berge Furre, ble overvåka – mens han altså var oppnevnt av Stortinget for å gå gjennom disse sakene!
Nå er jeg et godt stykke utafor det sentrale i boka til Terje Halvorsen, men dette tilhører så avgjort historien om hvordan Etterkrigs-Norge kom til å behandle kommunistene. Og den historien er en skamplett på fortellinga som er levert av de «offisielle» krigshistorikerne, de som i all hovedsak har hatt Milorg-ledelsen som referansegrunnlag.
Terje Halvorsen innrømmer at dette ikke har vært noe enkelt verk å skrive. Blant annet fordi NKPs kapitulasjonslinje de første dagene og ukene etter den tyske invasjonen «brakte kommunistene inn i grenselandet mot landsforræderi».
Over drøyt 400 sider har Terje Halvorsen signert selve standardverket om de norske kommunistenes innsats under andre verdenskrig. Her får du alt – intrigene innad i partiet, jakten på partiets ledere, kampene rundt de væpnede sabotasjeaksjonene, henrettelsene. Kort sagt: Hele historien om NKP og partiets omland under krigen.
En Bragepris for beste sakprosabok bør ligge snublende nær.
TERJE HALVORSEN
Forfulgt, fordømt og fortiet –
Historien om den kommunistiske motstanden i Norge 1940-1945
Vigmostad & Bjørke
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.