Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

Det umulige pengebeviset - kapittel XVIII

NØYAKTIG 315 SDEDLER, NØYAKTIG 15.000 DOLLAR

Jeg kunne veldig gjerne ha dikta videre om tilstandene rundt Ørnulf Tofte – han var forresten meget sentral også i etterforskinga som førte til at man fant store mengder pengesedler innsydd i spiondømte Asbjørn Sundes sofa i 1954! Men jeg stopper her. Hvorfor? Fordi jeg er i stand til å ta til meg lærdom, ikke minst når det viser seg at jeg har tatt feil.

I 2011 beskyldte jeg deler av norsk rettsvesen for å ha tukla med Treholt-dommen. I teknisk forstand. Helt bokstavelig talt – forfalska den; ”skrevet den om” - slik at det i dag foreligger ”ulike originaler”. Det angrer jeg på.

I to-tre år brukte jeg mye tid på å studere Treholt-dommen i dette perspektivet. Mange vil mene jeg har kasta bort mye tid. Men jeg har lært mye av dette arbeidet, og gudene skal vite at det er et og annet å ta tak i. Uten å gå alt for detaljert til verks, kan jeg fortelle at jeg ved et par anledninger har kontakta statsadvokat Stein Vale, og spurt omtrent som så: ”Hvordan kan dette ha seg? At den ene kopien er stempla ’strengt hemmelig’, mens den andre – som altså skal være en direkte kopi – er stempla ’hemmelig’”?!

Vale har svart at ”dette har jeg faktisk ikke noe godt svar på”. Et ærlig svar.

Poenget er at det skjer noe med en dom som sirkulerer i rettsvesenet i 25 år. Den kopieres og kopieres, og ”mispass” kan oppstå. Men underveis har jeg ikke skjønt noen ting. Hvorfor kan det samme ordet, skrevet med samme skrivemaskin, i samme kopi, ha forskjellig lengde? Hvorfor kan én og samme bokstav – en o, for eksempel – åpenbart ha forskjellig ”form”, i én og samme kopi? Sammenligner man kopier, kan det være så stor forskjell som så: «Dollar. DOLLar.»

Tro meg; det synes uforklarlig – og man behøver ikke være konspirativt anlagt for å mene det. Men svaret er opplagt: Selvfølgelig har ingen vært så stupide at de i forfalskningens ærend har gjort denne type elementære feil.

Ved enkelte av mine studier har jeg funnet at venstre marg på side 66 – den som omhandler ”pengebeviset” – ikke bare går feil vei. Den går motsatt vei; avvik fra originalen til venstre i toppen av sida, til høyre i bunnen. I det som skulle være kopier av det samme dokumentet!

Er det mulig? Ja, det er mulig.

På min ferd har jeg oppsøkt noe som må være et titalls eksperter på kopimaskiner, likeså skrift/skrivemaskin-eksperter. Svaret har som regel vært sånn: ”Dette ser mystisk ut, og det kan se ut som om du har et poeng. Men sikker på at det dreier seg om en forfalskning …? Nei, det kan jeg ikke være.”

Hør på dette: Noen jeg har jobba nært sammen med, mener at de ”moderne” utgavene av side 66 er skrevet på datamaskin! For å få alle marger og skriftgrader og tillegg og uteblivelser til å stemme!

Min konklusjon er grei: Ingen har tukla med Treholt-dommen, ikke i teknisk forstand. Teorien som går ut på at noen har omskrevet andre avsnitt på side 66, ”pengebeviset”, for å få det til å stemme overens med ”nye” forklaringer – i klartekst; forfalska selve innholdet – det er en konspirasjonsteori som i mine øyne ikke holder vann.

Verken Liv Risvold – som skrev dommen på skrivemaskin – eller aktorene Tor-Aksel Busch og Lasse Qvigstad, er skyldig i rein forfalskning. På ett stadium i min etterforskning trodde jeg faktisk at så var tilfelle, og tenkte: ”Gode Gud – hva betyr dette for rettsstaten?”

Jeg tok heldigvis feil – og det er seinere all grunn til å tolke konspirasjonsteoriene rundt det såkalte ”tapebeviset” på samme vis. Tapebiten fantes på Treholts koffert under arrestasjonen 20. januar 1984. Jeg finner ikke lenger noen grunn til å tro at de som jobber på rettsmedisinsk i England og Sverige er deltakere i en større konspirasjon. Ei heller tror jeg at aktoratet – Busch & Qvigstad – befinner seg i en slik posisjon.

Men innebærer denne min nye innsikt at jeg har endra syn på Treholtsakens realiteter? Nei. Jeg mener fortsatt at ”pengebevist” er forfalska – dét er fullt mulig innafor de rammene jeg nå skisserer. Den ”nøyaktige” fordeling mellom 20- og 50-dollar sedler etterforskerne Hansen og Solemsjø etter hvert kom fram til, er stadig vekk en umulig konstruksjon. ”Erfart” - i ettertid? Etter ordre av overvåkingssjef Ørnulf Tofte?

Hva skulle ellers være årsaken til at de angivelig presise opptellingene først ble framlagt etter at Treholts forsvarer Arne Haugestad hadde reist tvil om innholdet i ”pengebeviset”?

Det sentrale spørsmål i Treholtsaken er fortsatt dette: Etter å ha blitt overvåka 24/7 i sju år. Hjemme så vel som i utlendighet. Til dels ulovlig; akkurat dét er for lengst bevist. Ulovlig ransaking. FBI-agenter som endevendte leiligheten til ekteparet Treholt/Storækre i New York. Ulovlig videoovervåking, til alt overmål utført av agenter som hadde skaffa seg kameravinkel gjennom å bore hull i taket fra etasjen over Arne Treholt og hans families leilighet.

Jeg gjentar - etter å ha blitt overvåka 24/7 i sju år:

Hvordan kan det da ha seg at det er umulig å oppdrive ett eneste konkret bevis på at Arne Treholt avslørte militære hemmeligheter som satte nasjonen i spill – i den grad at daværende forsvarssjef kalkulerte forbrytelsen til en verdi av ”flere forsvarsbudsjett”?

Det er dette som er Treholtsaken i et nøtteskall: Ja, han spiste middag med sovjetere han ikke burde ha spist middag med. Og han tok i mot dårlig kompensasjon for ”utlegg/reisepenger”. Men hvordan kunne det skje? At norsk og vestlig etterretning, som var i hæla på ’n hele døgnet – i Oslo, i New York, i Helsinki, i Wien – hvordan kunne dette ubestridelige faktum bli stående igjen i historiebøkene; at ingen observerte at verken sedler eller dokumenter bytta hender?

Sedler ble kanskje bytta, på finurlig vis. Et stikkord kan være at om to eller tre deler på regninga, og alle betaler med dollarsedler som ser helt like ut, med unntak for den valøren som står i hjørnet av seddelen … Vel, så kan vekslepengene man soper tilbake i egen lomme også komme til å ha ganske forskjellig «valør». Men hvordan kommuniserte de, egentlig - Treholt og Titov? Via telepati? Mens de satt i lystig lag, langt nede i den sjuende skarpe?

Som et appendiks i denne boka, har jeg bedt om et gjenopptrykk av det siste kapittelet i Arne Haugestads bok «Kappefall» (Aschehoug, 2004). Her river han «pengebeviset» i filler, men det er først nå – med politibetjentene Hansen og Solemsjøs forklaringer i lukket rett – at alle bitene faller på plass. De har aldri telt opp «nøyaktig 315 sedler». Tvert i mot. De forklarer i retten at de overhodet ikke var interessert i pengene «på den måten». De var primært ute etter Arne Treholts 7. sans, og oppfatta konvoluttene med penger som en slags bonus. Derfor telte de heller ikke pengene slik politiets forskrifter sier at man skal telle mistenkelige penger.

De fant aldri «nøyaktig 315 sedler», og de fant aldri «nøyaktig 15.000 dollar». Hvis de hadde funnet «nøyaktig 15.000 dollar», så ville de også ha notert hvor mange sedler det dreide seg om, og ikke minst hvordan valørene var fordelt. Det upresise «fordelt på 50- og 20-dollarsedler» vitner i beste fall om elendig politiarbeid. Men det er verre enn som så. Hansen og Solemsjøs forklaring er overhodet ikke troverdig, den kan ikke være sann; deres egne forklaringer i retten er i så måte bevis bedre enn noe annet på det motsatte – og det var aktor Lasse Qvigstad som lurte dem utpå, ved å innkalle dem som vitner!

Ta dette enkle faktum: Ransakingsrapportene fra innbruddene i mai og august har samme journalnummer. De er altså lagt inn samtidig, et eklatant brudd på alt som fins av regler for denne typen politiarbeid – etter all sannsynlighet er rapportene produsert halvannet år etter at innbruddene ble foretatt. Hvorfor? Fordi «bunnen var i ferd med å falle ut av Treholtsaken», som Arbeiderbladet skrev.

Da, og først da, ble «pengene» det vesentlige. Påtalemyndigheten satt rett og slett uten holdbare bevis for at Arne Treholt hadde vært spion. Men han som har mottatt penger, han er spion! Kan noen forklare hvorfor Hansens og Solemsjøs ransakingsrapporter henviser til Arne Treholt, når alle andre dokument fra denne perioden henviser til «Foxtrot»?

Hvordan kan ransakingsrapporten fra 1983 henvise til paragrafene 90, 91 og 94 – når paragraf 91 og 94 aldri ble aktuelle å dra inn før i anledning rettsmøtet som behandla varetektsfengsling, 23. januar 1984?

Om politiet satt med et håndfast bevis – 15.000 «sovjetdollar» - allerede i mai 1983; hvorfor tok de sjans på å sende spionen til et nytt møte med sin føringsoffiser i Wien noen måneder seinere? Hvilke ytterligere bevis kunne man trenge, før man fulgte regelboka, og gikk til pågripelse, siktelse, ransaking og beslag? Treholt kunne jo ha hoppa av! Med en haug § 90-dokumenter i veska si!

Les hva Bengt Calmeyer skriver i sin bok «Forsinket oppgjør» (Aschehoug, 1993):

«De to ransakerne fikk før de gikk inn i leiligheten en klar forsikring (som om det var nødvendig!) fra politiinspektør Ørnulf Tofte, om at eventuelle funn ikke skulle legges fram i retten. Tofte beordret innbrudd, og de to førstebetjentene utførte innbruddene under den uttrykkelige forutsetning at eventuelle funn ikke skulle brukes rettslig.

Forklaringen på at pengefunnene ikke skulle brukes er selvfølgelig ikke at beviset var funnet ved ulovlige politiaksjoner. Det hadde vært en smal sak 17. mai (eller 22. august), når man visste at spionasjebeviset lå i Treholts reiseveske, å beordre ny, lovformelig og korrekt ransaking med siktelse og påfølgende arrestasjon. Forklaringen ligger i dagen: På det tidspunkt funnene ble gjort ble de ikke ansett som bevis, av den enkle grunn at de simpelthen ikke var det.

Og derfor heller ikke nå kan være det.

Det kan vi være helt sikre på fordi resultatet av de to ransakingene ikke bare ble vurdert av Tofte og overvåkingssjefen, men av riksadvokat, justisminister, utenriksminister og departementsråden i Justisdepartementet, og det i det mest hemmelige av alle møter det året. Det man kom fram til var at det ennå ikke forelå tilstrekkelige bevis til pågripelse!

Denne kruttsterke forsamling av jurister underkjente med andre ord det bevis Rynning-retten senere bygger alle sine spionresonnementer på!»

Legg til dette: Nesten alt Treholt ble dømt for, er kunnskap han fikk tilgang til som elev på Forsvarets Høyskole - et «karrieresteg» han nødig lot seg inn på, fordi han oppfatta det som et «blindspor». Sjefen for Etterretningstjenesten, Egil Ingebrigtsen, var også foredragsholder ved skolen. Avslørte han virkelig hemmeligheter som faller inn under § 90, «spionparagrafen», vel vitende om at en antatt storspion satt i salen, der han i likhet med de andre elevene ble oppfordra til å ta notater?

Alt dette er i beste fall ubegripelig, sett med rettsstatens øyne. Hva står vi så overfor i verste fall?

På de følgende sidene har du Arne Haugestads forklaring på hvorfor «pengebeviset» er forfalska, konstruert i ettertid. Han river «beviset» så ettertrykkelig i filler, at det ikke er mulig å motsi ham: «Det kan ikke være tvil om at de pengefunn som er presentert for retten er et falsum.»

I sin bok navngir han ikke Hansen og Solemsjø – Treholts advokater har i det hele tatt holdt seg bemerkelsesverdig strengt til «boka», noe som ikke kan sies om motparten. Men hva ville du gjort? Om du, som polititjenestemann, var blitt beskyldt for å ha forfalska bevis? En forbrytelse som i prinsippet kunne gitt 20 år i fengsel?! Ganske spesielt med tanke på det faktum at beskyldningene ikke var framsatt av noen hvem-som-helst, men av en høyesterettsadvokat?

Jeg tror jeg ville gått rettens vei. Men det blir jo selvfølgelig vanskelig – all den stund beskyldningene helt åpenbart er korrekte. Om de involverte nå skulle velge en annen metode, idet jeg med denne boka gjentar og forsterker de alvorlige beskyldningene, imøteser jeg en rettssak med stoisk ro. Sannheten er på min side. For å forstå det, behøver man ikke gjøre annet enn å lytte til opptakene fra dag 27 i Eidsivating lagmannsrett.

Siste kapittel i «Kappefall» har tittelen «Hva nå? – Gjenopptagelse? – Granskning?» 12 år er gått siden den gang, og Gjenopptakelseskommisjonen har i mellomtida gitt sitt avslag for tredje gang.

De frigitte lydbåndene setter denne saken, om mulig, i et enda grellere lys - og siste ord kan umulig være sagt.

NB! Billedbevisene i Haugestads dokumentasjon finner du i "Kappefall", og i e-bok-versjonen av denne boka: https://www.amazon.in/Umulige-Pengebeviset-Norwegian_bokmal-Arild-R%C3%B8nsen-ebook/dp/B06WD1JVPB.

---

|