Massiv gromlyd, signert Joachim Thåström

Det beste Thåström har prestert på denne sida av Imperiet? Helt opplagt.

Da Joachim Thåström åpna – eller avslutta han? – rockeklubben Sardine’s midt på (eller seint) på ’80-tallet, var han den største rockestjerna Norden hadde sett. Han var sjef i bandet som gikk under det talende navnet Imperiet. Før det hadde han leda punkbandet Ebba Grön. Jo, han var selveste kongen ar rock i Skandinavia, større enn Ulf Lundell. Og han var som en kobraslange på scenen; skapt for livet som rockevokalist.

I mellomtida har han stelt mye med tung, synthbasert industrirock. Han har aldri levert noe som er dårlig, men ofte har han vært – til han å være – litt mye midt på treet. Nå er han tilbake i Imperiet-form. Hvilket vil si kalasform.

Musikken er tung rock, men veldig langt unna hva som vanligvis forbindes med tungrock. Synther og gitarer i skjønn forening. Som regel går det sakte unna, og andre kan få lov å boltre seg i låter krydra med sære akkorder – sånt ligger ikke for Thåström. Ingen dikkedarer. Bunnsolid – i alle betydninger du måtte velge å legge i ordet.

Thåström er av naturen utstyrt med en fantastisk røst. Stemmen er magisk rock’n’roll. Eller seig blues. Likevel snakker/resiterer han like mye som han synger – uten at det blir i nærheten av rap/hip-hop. Thåström er bare mannen som behersker denne vokalformen til fingerspissene; han veit akkurat når han skal gjøre hva.

Om han er i godt humør? Det er ikke hva jeg forsøker å si. Tekstmessig er dette tidvis ganske dyster lesning. Det vil være feil å si at «Bluesen i Malmö» eller «Som mästarne målat himlen» oser av optimisme. Og hva tenker man, når man skjønner at man har mindre enn en fjerdedel igjen?

THÅSTRÖM
Centralmassivet
Sony Music

Del på twitter

Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.