«Abbey Road» i 50
Enkelte jubileer kan virke påtatte. Ikke så med «Abbey Road». Dette 50-årsjubileet er så visst verdt en durabelig feiring.
Når jeg anmelder plater, har jeg det ofte sånn at de jeg liker aller best blir liggende en stund. Det er rett og slett vanskelig å finne de rette orda, fordi musikken bare er så bra. Sånn føler jeg det den dag i dag, når jeg nå skal gjøre et forsøk på å beskrive musikken som er å finne på «Abbey Road» - selv om albumet er 50 år gammelt. For et jubileum å feire!
The Beatles var egentlig ikke et band i 1969. Det var tre år siden de slutta å turnere, og alle medlemmene – kanskje med unntak av Ringo – var for lengst i gang med å planlegge sine solokarrierer. John Lennon fikk faktisk en stor hit med «Give Peace A Chance» (Plastic Ono Band midt på sommeren i 1969, altså tre måneder før utgivelsen av «Abbey Road».
Er «Abbey Road» det aller beste Beatles-albumet? Vanskelig spørsmål – for mitt vedkommende varierer svaret fra dag til dag. En sak er sikker: I løpet av tre år ga The Fab Four ut tre av de aller beste albumene i pop/rockens historie. «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» i 1967, «The White Album» i 1968 (en lang artikkel signert undertegnede er å finne i Klassekampens digitale arkiv, for de som har tilgang), «Abbey Road» i 1969. Dette er en serie utgivelser som aldri kommer til å bli kopiert.
I dag skal du leite lenge etter noen som har noe vesentlig å innvende mot «Abbey Road», men det har ikke alltid vært sånn. Rolling Stone Magazine mente den gang for 50 år siden at dette bare var møl – rein muzak!
«Abbey Road» er på sett og vis to album. A-sida består av enkeltstående låter, og åpner med de to låtene som først ble gitt ut i singelformat. John Lennons «Come Together» og George Harrisons «Something». Hvor mange cover-versjoner som fins av disse sangene? Kanskje de som styrer opphavsrettighetene veit det, men jeg tillater meg å tvile. «Something» kom til og med på repertoaret til Frank Sinatra, mens «Come Together» er blitt et ynda cover-objekt i alle kanter av jazzlivet.
Hva er forklaringa på at presumptivt fornuftige anmeldere kunne finne på å karakterisere dette som muzak? Kanskje hørte de bare på de relativt lett forglemmelige «Maxwell’s Silver Hammer» og «Octopus’s Garden»? I ettertid er det imidlertid lett å høre at de har sin naturlige plass på dette albumet.
Min favorittlåt på A-sida er Paul McCartneys «Oh! Darling». Den er både piano- og gitardrevet, og byr på en vokalprestasjon av nærmest overnaturlig karakter. Har noen sunget rock’n’roll bedre enn hva Macca gjør her? Det er lov å komme med forslag på mine Facebook-sider!
Men det er B-sida som står ut som selve mesterverket. Innledninga med Harrisons «Here Comes The Sun» er nydelig, og hva skal man egentlig si om McCartneys «Because»? «Beatles sang aldri så vakkert som vinsjan på kaia»? DDE får ha meg unnskyldt – jo, The Beatles gjorde nok faktisk det.
Det er ingen tvil om at Paul McCartney hadde styringa i det som var igjen av et slags kollektiv på denne tida, men jeg tillater meg å tvile på teorien om at han har skrevet så godt som hele den berømte medleyen. Som oftest kunne man lese opphavsmannen ut fra hvem som sto for hovedvokalen - og det er da vitterlig John Lennon som innehar denne rollen i «Sun King» (selv om mesteparten er vakker, trestemt sang), «Mean Mr. Mustard» og «Polythene Pam». Det er ikke så nøye, for det er helheten i denne medleyen som gjør den historisk.
Den består av sju låter med en varighet på mellom 1:06 og 2:26 sekunder. Hver og en av dem kunne uten videre vært «hele» sanger. Kanskje hadde de dårlig tid, fordi de rett og slett skjønte at dette var slutten? Alle disse sangene er små genistreker, mens de sammen er en gigantisk genistrek. Og måten de er satt sammen på? Altså overgangene? Det er knapt til å begripe hvordan de fikk det til, hvordan de tenkte, hvor de fikk det fra - heller ikke 50 år i ettertid.
Finalen kommer med «The End», og bedre kunne de neppe ha tatt farvel. En låt som i løpet av drøyt to minutter favner hele The Beatles’ musikalske repertoar – der hard gitar-rock sklir over i en orkestrert piano-ballade. And in the end/The love you take/Is equal to the love you make. Hjertelig hilsen The Beatles.
Tilleggsmaterialet er først og fremst egna til å vise hvordan The Beatles jobba i studio. Lennon prater mest, McCartney instruerer Ringos trommespill, og de ligger ikke akkurat på latsida. Her er tagning nummer 27 av «She Came In Through The Bathroom», mens «You Never Give Me Your Money» kommer i utgave 36. Feinschmeckerne er i arbeid. Morsomt er det å høre en meget forseggjort versjon av «The Long One» - medleyens opprinnelige navn – der «Her Majesty» er plassert mellom «Mean Mr. Mustard» og «Polythene Pam». Det funker overraskende fint.
PS. Fra 1. januar fram til slutten av september 2019, er The Beatles strømma 1,7 milliarder ganger på Spotify. Og hvem lytter mest på The Fab Four? Aldersgruppa 18 – 24 år.
THE BEATLES
Abbey Road (Super Deluxe Edition)
Calderston/Universal/Apple
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
