Arild Rønsen

Karin Fossum briljerer, som vanlig

Nok en solid Karin Fossum-krim. Uten at hun treffer perfekt planke.

Det er noe med forventninger, og selv Karin Fossum må vel innimellom føle på det – på forventningspresset? Jeg mener; når du har skrevet «Elskede Poona», den beste krimromanen ever i norsk litteratur, da må det være en smule touchy å gå løs på tastaturet?

Men Karin Fossum leverer, og det i strie strømmer, seinest for to år siden med «Hviskeren».

Denne gang handler det om en fatal ulykke. Et spebarn faller fra balkongen, og dør. Men er det en ulykke? Mamma er alkoholisert, og mener pappa dytta lille Elias over kanten. Pappa serverer en ganske annen versjon. Hvem husker rett? Dette er «Formørkelsen», i komprimert form.

Kriminalbetjent Konrad Sejer settes på saken, i kompaniskap med kollega Skarre. Men de er så godt som usynlige gjennom hele romanen. Det meste foregår i og rundt og oppe i hodet på foreldrene, Sylvi Roos og Miele Marco Madani. Norsk mor, serbisk far.

Som vanlig er det mye psykologi med Karin Fossum. Jeg elsker måten hun evner å beskrive ubestemmelig småsteder på. Hun trenger egentlig ikke håndfaste karakterer, langt mindre klart definert geografi. Det er stemninga som gjelder. I så måte er hun stadig vekk hovmesteren. Det er noe «De dødes tjern»-aktig over Fossums miljøskildringer, og det skjønner du at det kan bli både skummelt og spennende.

Men – uten at jeg helt greier å gi en fullt ut plausibel forklaring – jeg føler meg ikke komfortabel med avslutninga. Oppklaringa. Jeg syns den virker … uforløst, tror jeg er ordet.

Men for all del. Målt mot så godt som alle sine kolleger, briljerer hun. Som vanlig.

KARIN FOSSUM
Formørkelsen
Cappelen Damm


Share
|

Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.