Kan Cato Schiøtz gjenåpne Torgersensaken?
Advokat Cato Schiøtz fortjener honnør for sin innsats i Torgersen-saken.
I min faste spalte i Klassekampen kommenterte jeg 15. januar et møte på Litteraturhuset der advokat Cato Schiøtz holdt foredrag om Torgersensaken. Jeg beklager hvis ordlyden ble oppfatta som personangrep på Schiøtz.
Jeg har mottatt nedenstående svar fra Schiøtz, og velger å offentliggjøre det – fordi jeg mener han har helt rett. Bare dette: Schiøtz mener det ikke er behov for enda en artikkel; der mener jeg han tar feil. Folk flest er faktisk ikke inne på hjemmesidene til Gjenopptakelseskommisjonen, og folk flest – selv om vi var gledelig mange! – var faktisk ikke til stede på Litteraturhuset.
Dermed oppfordrer jeg Schiøtz nok en gang til å skrive en kortfatta artikkel. Men i denne omgang: Her er hans velformulerte svar til meg i en e-post:
«Jeg har lest din kommentar i Klassekampen 15. d.m. Vi ser forskjellig på argumentene og bevis. Du mener nå en gang det du mener – Pål W. Lorentzen, Nils Erik Lie og jeg ser det annerledes.
Dette lever vi vel med. Avslutningsvis reiser du spørsmålet: Hva er nytt?
Dette er behandlet grundig i de to innleggene til Gjenopptakelseskommisjonen, som ligger utlagt på nettet på hjemmesidene til Torgersen-saken.
I tillegg brukte jeg en del tid på dette i mitt foredrag i Litteraturhuset. En ytterligere artikkel om dette skulle derfor ikke være nødvendig. Men jeg oppsummerer gjerne:
La meg begynne med hva som er nytt i forhold til 1958. Her er det bred enighet om at alle de tidligere tekniske bevis (tannbitt, barnål og avføring) ble totalt forfeilet vurdert i 1958. I tillegg har det kommet en rekke nye momenter med hensyn til Dorenfeldts utlegging/tolkning av de taktiske bevis (vitnebevisene). Dette har også Påtalemyndigheten innrømmet – diskusjonen går først og frem på hvilken virkning endringen i bevissituasjonen skal ha.
Den andre siden av spørsmålet er hva som er nytt i forhold til Gjenopptakelseskommisjonens to vedtak fra 2006 og 2010. Her må man imidlertid være nøyaktig med hensyn til hva som er de springende punkter:
a. Det er i prinsippet helt unødvendig å påvise noe nytt i det hele tatt – hvis det kan påvises at de to vedtakene ikke forvaltningsrettslig holder mål med hensyn til riktig lovanvendelse, riktig saksbehandling og riktig bevisvurdering. I våre to innlegg til kommisjonen har vi søkt å påvise at dette ikke er tilfellet. Hvis man korrigerer for de feil som er gjort i forbindelse med disse to vedtakene, mener vi at det i seg selv er nok til å konstatere at vilkårene for gjenåpning er til stede.
b. Som om ikke det skulle være nok, er det en rekke nye forhold som er annerledes i 2015 enn de var i 2006 og 2010. Dette finner du som sagt en nærmere fremstilling av i begjæringene – jeg tillater meg derfor å foreta en rask oppsummering:
1. Problemsstillingene er nye.
Som du ser skilles det nå for første gang mellom vurderingen av bevisene i forbindelse med om Torgersen var til stede på drapstidspunktet, og bevisene for så vidt gjelder spørsmålet om han returnerte til åstedet.
Det første er selvsagt nøkkelspørsmålet. Drøftelsen av det andre spørsmålet er momenter som kan styrke eller svekke konklusjonen på det avgjørende spørsmålet – eventuelt være så usikre at man ser bort fra dem.
2. Bevissituasjonen er analysert på en helt ny måte. Som du vet, har vi lagt opp til en kronologisk behandling av bevisene og har delt behandlingen av de to spørsmålene ovenfor i fire underpunkter. På denne måten får vi for første gang presentert bevisene i sammenheng, og får en konsentrasjon av vurderingen, hvor bevis som hører sammen, blir vurdert sammen.
3. I tillegg presenteres delvis et helt nytt faktum, som ikke tidligere har vært presentert. Jeg tenker her på Nils Erik Lies vurdering av spørsmålet om Torgersen i det hele tatt kunne møte Rigmor Johnsen på det kritiske sted på det kritiske tidspunkt. Jeg tenker videre på Lies helt nye tilbakevisning av Dorenfeldts skråsikre oppfatning om at Torgersens forklaring med hensyn til hans retur til sentrum var en tidsmessig umulighet.
I tillegg er det et nytt faktum med hensyn til vurderingen av Bergersens forklaring og – ikke minst – har vi Medbøs nye tekniske utredninger med hensyn til tannbittbeviset og barnålbeviset. Dette er også helt nytt, og Medbø tilbakeviser f.eks. Solheims forsøk på å bortforklare uoverensstemmelser mellom Torgersens tenner og bittmerket i Rigmors bryst.
4. I tillegg er argumentasjonen med hensyn til bevisvurderingen delvis ny. Dette gjelder særlig spørsmålet om det kritiske spørsmålet om når Torgersen kom hjem, og – like kritisk – spørsmålet om han hadde med seg en kvinne eller ikke. Argumentasjonen er her lagt opp på en annen måte enn tidligere.
5. Et helt sentralt punkt er utdypingen av lovanvendelsesspørsmålet. Ståle Eskeland skrev så å si intet om kravene i straffeprosessloven § 391 nr. 3 og § 392, annet ledd. Dette medførte at påtalemyndigheten uimotsagt kunne presentere en lovanvendelse, som ble slukt av Gjenopptakelseskommisjonen.
Som påpekt ovenfor, er det helt sentralt at denne lovanvendelsen er gal. Har vi rett i dette, kollapser begge vedtak. For første gang får vi nå konfrontert Gjenopptakelseskommisjonen med det som er riktig juss i saken. Jeg legger til at Ståle på dette punkt har tatt adskillig selvkritikk, og har gitt uttrykk for at dette har vært en stor mangel ved begjæringene forut for 2006 og 2010-vedtaket.
Betydningen av dette kan ikke overvurderes, fordi på dette punkt er det f.eks. full prøvelsesadgang for domstolene, som har begrenset adgang til å prøve saksbehandling og – ikke minst – bevisvurdering.
Møtet i Litteraturhuset var for øvrig en stor opptur. Ikke i min villeste fantasi hadde jeg tenkt meg muligheten for at mellom 320 og 350 tilhørere skulle være nysgjerrige på bevisvurderingen i en 58 år gammel drapssak.
Særlig gledet det meg at det var så mange unge – og for meg ukjente – mennesker. Jeg lurer på om det var mange juss-studenter til stede – dette er i så fall ekstra gledelig.
Det var tre kritiske innlegg fra salen, hvorav ditt var det ene. Det er bare som det bør og skal være. Jeg har opp gjennom årene holdt et tresifret antall foredrag og må konstatere at jeg aldri – ikke noen gang – har fått en så massiv og positiv tilbakemelding fra personer som ikke har noen befatning hverken med Torgersen-gruppen eller som på noen måte tidligere har engasjert seg i saken.
Det gledet meg også at du – når jeg ser bort fra din personkritikk og personlige utfall mot meg – er enig med meg i sak. Da kan vi formodentlig i fremtiden stå sammen i arbeidet med å få saken gjenopptatt og således sette sluttstrek for det mest alvorlige justismord i Norge i nyere tid.
Alt godt fra Cato Schiøtz»
Med dette oppfatter jeg mitt mer eller mindre personlige ordskifte med advokat Schiøtz for å være bragt til ende. Jeg ønsker ham alt vel i hans prisverdige kamp for å gjenopprette lov og orden i det som kan vise seg å være det styggeste justismord i norsk rettshistorie.
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
