Arild Rønsen

Kulturhuset i Asker - har det ført til mer kultur?

Blir det mer kultur av mer penger til kultur?

Trygve Aas Olsen opptrer unødvendig belærende. Men han har mange gode poeng.

Ut fra et radioinnslag har jeg tillat meg å forhåndsomtale denne boka, uten å ha lest den. Forhåndsomtalen står seg, men bør modereres.

Aas Olsen mener nemlig ikke at kulturjournalister ikke skal behefte seg med teater, musikk, kultur og ideologi, bare at: «De må kunne noe om økonomi og politisk også.» Etter min oppfatning undervurderer han egenskapen som består i utelukkende å konsentrere seg om det kulturelle, selv om han framholder Arne Hestenes som et forbilde – en mann som vel neppe kunne mer om økonomien i filmverdenen enn det som strakk seg til hans egne reiseregninger i Cannes.

Aas Olsen treffer best der han problematiserer kulturjournalistenes naturlige hang til å heie på alt som «styrker kulturlivet». Som Trond Giskes mye omtalte «kulturløfte». Bevilgningene til kulturlivet ble dobla under det rødgrønne styret. Men førte alle bevilgningene til nye og flotte kulturhus til at flere folk oppsøkte kulturlivet? Svaret er nei, og det burde vedkomme flere enn Aas Olsen. Kunne mange hundre millioner ekstrakroner til kulturen vært brukt bedre? Det er i hvert fall på sin plass å stille spørsmålet.

Det samstemte hallelujakoret omkring de nye litteraturhusene fortjener også kritisk gransking. Hva gjorde påtroppende sjef for Nasjonalbiblioteket, Aslak Sira Myhre i praksis for å redde skuta, da han i mange år visste at milliontstøtta fra Fritt Ord ville forsvinne? For alt jeg veit, kan han ha gjort mye. Men ingen har stilt spørsmål – og her er vi et av Aas Olsens fremste anliggende: Kulturjournalister heier på alt som er kultur, og et stykke på vei har han rett. «Kulturjournalister følger ikke pengene. De følger musikken.» Hvor mye problematiserer vi, kulturjournalistene, eksempelvis systemet med knutepunktfestivaler? Hvem er det som ettergår om for eksempel Moldefestivalen oppfyller sine forpliktelser?

På ett punkt må jeg arrestere forfatteren. Han beskriver det bedreviterske «musikkpolitiet» på 80-tallet som en kompakt enhet; vi som ville bestemme hva folk skulle mene – og som aldri omtalte, i hvert fall ikke i positive vendinger, musikk vi personlig ikke likte. Her har Aas Olsen gjort dårlig research. Noen eksempler – og her suger jeg av egen pupp:

Et år, jeg tror det var i 1987, anmeldte PULS alle konsertene under Ultima-festivalen. Ikke vårt bord, for å si det forsiktig. Den måneden Miles Davis fylte 60, mai 1986, rydda vi forsida under tittelen: »Glem heavy metal. Glem rock. Glem Pop. Miles er 60». Typiske «maj-7-artister» (Aas Olsens uttrykk) som Scritti Politti og Steely Dan fikk gjennomgående glimrende kritikk i PULS – likeså The Monroes, a-ha, og Dance With A Stranger. Dette hindra oss ikke i å være fanebærere for DeLillos, DumDum Boys, U2, Aerosmith, Backstreet Girls, Raga Rockers, Jokke & Valentinerne, og The Waterboys. Aas Olsen tar altså feil, når han skriver at norske artister som ikke spilte «ærlig rock», led under «fortielse og avvisning».

Kan boka være pensum for kulturjournalister på Journalisthøyskolen? Kanskje. Men da bør foreleseren innkalle eksempelvis undertegnede som korrektiv.

TRYGVE AAS OLSEN
Kritisk kulturjournalistikk
Cappelen Damm


Share
|

Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.