Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

Det meste ved det gamle

Et «nytt» Jazznytt? Det nye er nesten på prikken likt det gamle.

Prosessen rundt avskjedigelsen av ex-redaktør Jan Granlie ble langvarig, og ikke minst svindyr. Med «nye» Jazznytt i hånd, er det vanskelig å skjønne beveggrunnene for ståheien. For den jevne leser, ser det nye og gamle Jazznytt ut som samme produkt.

Jeg iler til med å si at undertegnede var del av Granlies redaksjon. Men jeg har lest mange nok musikkaviser i mitt liv til å ha et distansert forhold, når jeg nå gjør en kort analyse av det nye magasinet.

Papiret er litt tjukkere - hvilket gjør portoen dyrere, vil jeg formode. Og siden jeg er inne på økonomi: 3 ¼ side annonse (hvorav den ene helsida er en «internannonse» fra Nasjonal Jazzscene) … Vel, man må ikke ha studert avisøkonomi for å forstå at dette første nummeret er et gedigent underskuddsforetakende. Med mindre alle bidragsyterne jobber gratis – men det motsatte har kommet meg for øre; at de faktisk får mye bedre betalt enn hva som var tilfelle for oss som jobba under Granlie.

Innholdsmessig skiller nyutgivelsen seg ikke fra det gamle magasinet på noe felt. Det måtte i så fall være at ringreven Stuart Nicholson får sine artikler på trykk i engelsk språkdrakt – et bevisst valg, selvfølgelig. Men ingen skal fortelle meg at dette ikke virker nedsettende på antall lesere, det som i moderne tid heter «antall klikk». Nordmenn, nærmest uansett hvor velutdanna de er, leser ikke like gjerne to-tre siders artikler på engelsk, som de gjør på norsk.

Mye bra her? Ja, og spesielt er det hyggelig å se at Dagbladet-pensjonisten Terje Mosnes har fått et magasin å breie seg i. Det åtte sider lange intervjuet med Karin Krog er glimrende. Spalta «blindebukk», en overlevning fra Granlie-tida, er også finfint utført. Kjetil Møster, med sin varierte musikalske historie, er som skapt for idéen, og Stephan Meidell løser oppgaven flott som skribent; dette er like mye et intervju med Møster som et møte med Møster som «blindebukk».

Hele 18 sider går med til at en tilfeldig valgt jury kårer de 50 beste norske jazzutgivelsene gjennom tidene. (Når jeg skriver «tilfeldig valgt», innebærer det ikke at den ikke er jazz-kompetent.) Sånt er alltid morsom lesning, helt uavhengig av om man som leser er enig i utvelgelsen (og det er jo de færreste av oss). Her er mye interessant å lese, men oppslaget er dessverre prega av svært stygge ombrekkingsfeil, der store deler av teksten rett og slett er falt ut. Sånt, er vanskelig å forstå – i et magasin der redaktøren ikke akkurat har deadline hver dag.

De siste 30 sidene er forbeholdt konsert- og plateanmeldelser. Helt OK, eller? Jeg mener det ikke er OK. I 2014 må det forventes at journalister som er på festivaljobb leverer daglige betraktninger – på internett. Det har begrensa interesse å lese lange omtaler av festivaler som foregikk for flere måneder siden. Dette har for så vidt ikke med det konkret skrevne ord - selv om det ikke gir leseren særlig mening å bli fortalt hvilke konserter skribenten ikke rakk å få med seg. Det handler om formen – stoffet er utgått på dato, idet det publiseres. Det samme er i mine øyne tilfelle med plateanmeldelsene. De burde feies ut på nettsidene til Norsk Jazzforum så fort de er skrevet! Så kan papirutgaven kanskje framheve tre-fire sentrale utgivelser.

Oppsummert: Om du syns det gamle Jazznytt var OK lesning, vil du helt sikkert mene at også nye Jazznytt er verdt å bla i. Men de som har venta på noe ganske annerledes og nytt, de har venta forgjeves.

---

|