75 – And Still Alive?

Den som lurte på om The Rolling Stones fortsatt kunne være et «vitalt» band fikk noe å tenke på i går kveld.

La oss begynne med det som skurra. Altså – for et band som knapt har kommet opp med én virkelig god låt på denne sida av 1981, er det forståelig at det leites etter overraskelser. Men det får være måte på. Man spiller bare ikke «Worried About You» live i 2014. Den var langt under pari på det middelmådige albumet «Tattoo You» (1981), men å utstyre Mick Jagger med et elektrisk piano mens han imiterer brødrene Gibb i Bee Gees … Det er så hodeløst at det er all grunn til å spørre om ikke vokalisten har tilrana seg alt for mye makt i bandet. Faktum er nemlig at alle, dessverre åpenbart med unntak av Jagger, skjønner at dette er helt feil.

Det samme er tilfelle med falsettorgien «Emotional Rescue», som attpåtil stammer fra tida da Rolling Stones – av alle band i verden – flørta med discorytmer. Det hjelper ikke at den forhenværende Miles Davis-bassisten Darryl Jones er flink også i dette landskapet.

Det er til å grine av, at de velger disse to låtene – når de for eksempel ikke spiller sin kanskje aller fineste låt, «Street Fighting Man». Men nå er det slutt på sytinga!

RON WOOD: Etter 15 års tjeneste fikk han lov å bli medlem. En uvurderlig brikke i The Rolling Stones. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

«14 On Fire»-turnéen viser et Rolling Stones i storform. De spiller potent rock, og gjør det med en stil ingen kan matche. Og mens vi er inne på stil; de kler seg som det sømmer seg – en herlig blanding av rock’n’roll og eleganse. De fronter en lavpriskjede her hjemme, men de klærne de har på scenen er neppe plukka i et hvilket som helst Dressmann-utsalg. (Nå må forresten ikke Mick Jagger bli tynnere. Går han ned to gram til, må han gå i avdelinga for jenter 12-14 når han skal handle klær.)

Keith kryper fram med riffet til «Jumping Jack Flash» i sine hender, og der forblir han, i smått overført betydning. Han er og blir den musikalske pumpa i hjertet av The Rolling Stones. Han og Charlie Watts – og Ron Wood! Dette kan høres rart ut, men sannheten er at lyden av to gitarer kanskje er den største hemmeligheten ved lyden av The Rolling Stones. Og ikke hvilke to gitarer som helst. De bruker capo flittig, sånn at de alltid kan spille med åpne strenger – og timinga … Litt på hæla, i utsøkt samspill med Charlie. Dét, er The Rolling Stones. De er fenomenalt flinke til å spille solo, begge to. Men det er samarbeidet, motoren som durer og går, ustanselig, som gjør gitarspillet i Stones unikt.

«It’s Only Rock ‘n’ Roll» ligger som nummer to i settet, og låter som alt annet enn «bare» rock’n’roll. Tvert i mot; den låter som larger than life. Kan denne typen rock bli bedre? Svaret er antageligvis «Brown Sugar», «Tumbling Dice», «Gimme Shelter» - og «Sympathy for the Devil». Vi får dem alle sammen, og det låter himmelsk. Chuck Leavells pianoanslag til «Sympathy …» kjennes virkelig som om selveste fanden er løs!

MICK JAGGER: Ikke akkurat klar for gåstolen! Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Likevel kommer det absolutte høydepunkt i Telenor Arena med et nummer henta fra der det hele begynte, i reinspikka blues. «Midnight Rambler» kommer i utvida utgave, med gjesteartist. Mick Taylor. Og nå er plutselig tre av verdens beste rockegitarister samla! Sånn vil jeg like å se et framtidig (!) Rolling Stones. Sett dere på hver deres barkrakk, gutter – og spill den bluesorienterte rocken dere udødeliggjorde på «Beggar’s Banquet», «Let It Bleed», «Sticky Fingers», og «Exile On Main St.».

I første ekstranummer, «You Can’t Always Get What You Want», fikk de vidunderlig støtte av Edvard Grieg Ungdomskor, og dette illustrerer mye av oppskriften til Rolling Stones live i moderne tid. Om det er stort kor på albumversjonen, skal det være stort kor på scenen. So says the master.

Jeg telte en gang hvor mange ganger Keith spiller riffet i originalversjonen av «Satisfaction», og mener jeg kom til 68. I går ble det mye fler, i en lang og seig utgave - og for mitt vedkommende kunne han bare holde det gående. Og gående. Og gående …

Var det siste gang? Om vi skal dømme etter gårsdagens oppvisning, har de lenge igjen. Den eneste gangen det var mulig å høre knekk i kneskålene var da Mick bokstavelig talt leide Charlie ut av trommesettet for at publikum skulle få lov å hylle ham; da syntes rullestolen farlig nær. Men jeg minner om at et par 75-årsdager ikke ligger langt fram i tid. Da er det kanskje klart for «75 And Still Alive»? Det er lov å håpe!

Dette spilte The Rolling Stones i Telenor Arena, mandag 26. mai 2014:

Jumping Jack Flash
It’s Only Rock ‘n’ Roll
All Down the Line
Tumbling Dice
Worried About You
Doom and Gloom
Let’s Spend the Night Together
Emotional Rescue
Honky Tonk Women
You Got the Silver
Can’t Be Seen
Midnight Rambler
Miss You
Gimme Shelter
Start Me Up
Sympathy for the Devil
Brown Sugar
You Can’t Always Get What You Want
Satisfaction

Del på twitter

Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.